Prosjektbeskrivelse Liste over fyr Kontakt
SÅPEURT - Saponaria officinalisNellikfamilien - Caryophyllaceae
Flerårig, halvmeterhøy urt med skranglete vekst, ofte flere planter sammen i større bestander. Såpeurt er rikelig forsynt med sterkt duftende, lysrosa blomster fra (juli) august - oktober. Blomstene er som oftest doble (’Rosea Plena’), men enkle forekommer også, og noen ganger finnes begge om hverandre på samme voksested. Kraftige utløpere sørger for en effektiv spredning i større bestander, men den formerer seg også med frø.
Såpeurt var kjent og dyrket i Sør-Europa i romertiden, og bl.a. omtalt av Dioskorides i det første århundre e. Kr. Ullvaskerne brukte den til å gjøre ren ull. Roten var skarp og urindrivende, sammen med honning skulle den hjelpe ved leverlidelser, hoste og pusteproblemer. Et grøtomslag av såpeurt sammen med edikk var godt mot spedalskhet, og kokt i vin sammen med byggmel ødela den svulster.
Rot og jordstengel inneholder vannløsende saponinglykosider som både virker slimløsende og får vann til å skumme. Derfor har såpeurt - som navnet sier - vært brukt som vaskemiddel. Planten har også vært brukt mot mot syfilis og gonoré, men med dårlig resultat. Gikt og gulsott var andre plager den kunne kurere. Planten ble også brukt til bad ved hudutslett og innvortes som slimløsende middel. Svakt lakserende, urin- og svettedrivende. Større doser er farlige, og den er i dag gått ut av medisinsk bruk.
Såpeurt kom trolig i kultur i Nord-Europa før 1100 som en såpe- og legeplante. Urtebøkene på 15-1600-tallet anbefaler planten mot pustebesvær, hoste, syfilis og som et menstruasjons- og urindrivende middel. Den pulveriserte roten ble brukt mot innvollsorm. Det var som legeplante med enkle blomster planten opprinnelig ble dyrket, men etter hvert forvillet den seg. På 1600-tallet ble såpeurten tatt i bruk som en prydplante med fylte blomster og var på 1700-tallet vidt utbredt i Tyskland. På slutten av 1800-tallet ble den betegnet som gammeldags.
I Danmark er såpeurt kjent allerede fra vikingtiden, men dyrket som prydplante med fylte blomster på 1600-tallet. Dyrket av Christian Gartner i Trondheim 1694 som prydplante, og i 1768 fantes såpeurten hist og her i samme by. Det kan synes som det ikke er bevart noen tradisjon i Norge om bruk av såpeurt som legeplante. Schübeler (1885-1889) opgir den som forvillet på flere steder i Sør-Norge, men den fylte formen er sjelden dyrket på denne tiden. Såpeurt med fylte blomster blomstret i Stavanger i 1897.Såpeurten blir regnet som en god gammeldags bondehagestaude, og dens kjente historie Sørlandet kan også tyde på dette. Allerede for hundre år siden ble den regnet blant de umoderne hageplantene, og gruppert sammen med dem som viste en stor evne til å holde seg på en og samme plass i en årrekke. Den gang ble såpeurt fremdeles dyrket i hagene på landet og spredte seg fra disse. I 1860-årene eller tidligere var den temmelig alminnelig i åkrene vest for Kristiansand, og i Tvedestrand var den på samme tid "udkommen" fra hagene. Lenger tilbake enn dette er den ikke dokumentert på Agder. Såpeurt har også kommet til Sørlandet med ballast (Kristiansand og Mandal).
På Merdø utenfor Arendal har såpeurten vært kjent iallfall siden 1933. Under krigen ble såpeurten dyrket på øya for produksjon av saponiner, og sammen med fett, oljer og tang (bindemiddel) ble det laget B-såpe. Fremdeles er det store bestander med såpeurt på Merdø, særlig i kulturlandskapet omkring Merdøgård (2000).
I dag har såpeurten en relativt kystbundet utbredelse på Sørlandet og er funnet gjenstående eller forvillet i alle de ytre kommunene fra Risør og Gjerstad i øst til Flekkefjord i vest. Den går så vidt inn i Åmli (155 m o.h.) og bare til Evje i Setesdal (180 m o.h.). På Melås i Gjerstad vokser den 260 m o.h., og den er ikke funnet høyere på Agder. I Norge for øvrig finnes såpeurten spredt nord til Nord-Trøndelag. Opprinnelig kommer den fra Sør- og Mellom-Europa.
Såpeurt er ofte dyrket eller gjenstående i gamle hager og parker. Den forviller seg på veikanter, fyllinger, hageutkast, skrotemark, kantsoner på gravplasser, engkanter og gamle hustomter.
Såpeurt er funnet gjenstående på følgende fyrstasjoner: Stangholmen (siden det er opplyst at hagen her er bygd opp av ballastjord 1889-1900, er det en mulighet for at såpeurten kan ha sitt opphav i ballast), Odderøya (gammel på stedet – ukjent bruk), Ryvingen (nyinnplantet som prydstaude ca. 1995), og Hattholmen (trolig gammel – stor bestand i eget ”bed”).
Tekst og foto
© Per Arvid Åsen
Agder naturmuseum og botaniske hage
06.12.2005