Agder naturmuseum og botaniske hage
H a g e v e k s t e r   o g   h a g e b r u k   p å   f y r   i   A u s t - A g d e r
Prosjektbeskrivelse   Liste over fyr   Kontakt
SVARTHYLL – Sambucus nigra
Moskusurtfamilien – Adoxaceae

Svarthyll eller bare hyll for folk flest, opptrer oftest som en flerstammet busk, men kan med alderen utvikle seg til et lite tre. 8-9 m høye individer er omtalt i Norge. Grenene har en hvit svampet marg. Hyllen blomstrer i store, flate skjermkvaster, og ofte er hele busken fullstendig dekket av hvite-kremfargete blomster med sterkt lukt. Bærene er spiselige, glinsende svartfiolette og sterkt ettertraktet av en rekke fugler. (Betegnelsen svarthyll ble nødvendig da rødhyll begynte å forville seg i Norge omkring 1875.)

Svarthyll er en svært gammel kulturvekst, et hellig tre, hvis bruk iallfall går tilbake til antikken. Ifølge Edda-diktene kan hyll ha vært brukt som medisinplante også i Norden, og treet var sannsynligvis dyrket her i førkristen tid. Hyll var anbefalt mot ufred. Treet var beskyttet av Frøya som bodde i det, og ble hyll felt i nærheten av bolighuset, ville det komme ulykker på gården. Hyll var bolig for de gode vettene og vernet folk og var derfor plantet ved alle gårder. I Dannmark er svarthyll påvist tilbake til jernalderen på 2-300-tallet og angitt fra middelalderen. I Sverige er den funnet i lag fra Lunds middelalder (1000-1400-tallet). Selv om spor av svarthyll ikke er funnet i norske utgravninger fra middelalderen, er det rimelig og anta at svarthyll var dyrket som klosterplante også Norge. Nevnt av Peder Claussøn Friis 1613 ifølge Skards hagebrukshistorie, iallfall dyrket i Trondheim 1694.

Hylletreet har alltid vært svært viktig i folkemedisinen, det var særlig bruken av blomst, bær og bark som var alminnelig husråd over alt. Blomstene ble brukt utvendig til grøt eller som te til omslag ved hevelser. Te av både blomst og bær er svette- og urindrivende. Brukes også mot forkjølelse, halseyke, feber og gikt. Av bærene fikk en saft som virket mildt avførende og lindret ved forkjølelse og halsbetennelse. Også blad og bark ble brukt, men disse er giftige og kunne gi uheldige bivirkninger. Barken ble brukt på flere måter: når den ble skrapt nedover, virket den avførende, men oppover var den brekkmiddel. Friske bær egner seg godt til safting og sylting, og salg av hylleblomstsaft er et populært innslag på kulturarrangementer i dag. Hylleblomst-te er i handelen som helsebringende urte-te, og svarthyllblomster har også funnet ny bruk som ekstrakt tilsatt drinker, med eller uten alkohol og er blitt en bestseller i baren!

Allerede i 1860 konkluderte den kjente hagebruksforkjemperen Schübeler med at ”Hylletræet kan bruges paa mange Maader baade til Pryd og Nytte, og det fortjener derfor at blive almindeligt dyrket overalt her i Landet, hvor det med Prøver maatte vise sig, at det kan trives.”

Eldste angivelse fra Agder fra 1774: ”Af Bærene laver Almuen en Svedesaft, hvilken de drikke som Thee, hvormed de ofte afværge Stygdomme”. Hundre år senere skrev en kjent plantesamler at på kysten av Vest-Agder stod hylleblomstene overalt i stor anseelse som middel mot forkjølelse. I boken Planter og tradisjon fra tiden omkring 1925-1970 heter det fra Hidra: ”Hyll var et medisintre plantet på baksiden av hvert hus og løe i eldre tid. Både blom, blad, bær og bark var kokt til medisin. Te av hølleblom og høllebærsaft for bringevondt.” Nyere feltarbeid (1995-2004) viser at det er folk som fremdeles kan huske tradisjonell bruk av hyll på Agder, et par eksempler: ”Hyll var den vanlige teen heime hos oss – både som kveldsdrikk, til mat og mot forkjølelse. Det var alltid blomsten som blei bruka” (Marnardal) og ”Den gang [ca.1920-1950] sto et hylletre ved huset, men nå er det borte– brukt til te” (Vennesla). I Songdalen heter det at hylletreet var svært gammelt på gården og ble tidligere brukt til te, servert med sukker og melk. Det er altså minst en tusenårig tradisjon som ligger bak når det i dag selges hylleblomstsaft som et poplært innslag på kulturarrangementer.

Svarthyll er funnet på følgende fyrstasjoner på Sørlandskysten: Store Torungen fyr (Arendal) Homborsund (Grimstad), Odderøya og Oksøy (Kristiansand) og Lista fyr (Farsund). Det er rimelig å anta at gjenstående svarthyll er rester etter tidligere dyrkning. Fyrfolket brukte sikkert hyll på tradisjonelt vis.

Svarthyll har en typisk kystbundet utbredelse, er vanlig og hardfør i kystkommunene på Agder, vokser sjeldnere på indre Agder, men er funnet i Gjerstad, Bygland, Iveland, Hægebostad og Sirdal. Svarthyll blir i dag mer eller mindre aktivt dyrket, er ofte gjenstående oppetter husveggen eller plantet ved uthuset på gamle gårder, eller ved gamle ruiner og gamle grunnmurer, i gamle bondehager, forvillet i kantsoner mot kratt i kulturlandskap, men også forvillet på veikanter, prestegårdshager, parker og kirkegårder. Svarthyll kommer opprinnelig fra Europa, Lilleasia og Kaukasus



Tekst og foto
© Per Arvid Åsen
Agder naturmuseum og botaniske hage
15.12.2005