Prosjektbeskrivelse Liste over fyr Kontakt
NaturØya er fuglereservat med forbud mot ilandstigning fra 15. april til 15. juli. I juni 2003 synes det som om fuglekolonien først og fremst var konsentrert i nordvestre del av øya. Stor gråmåkekoloni (250 par), sildemåke (25 par), svartbak (15 par), tjeld (2 par). Eneste hekkelokalitet for havhest i Vest-Agder, 2 par i 1998, begge med vellykket hekking. Fredet etter lov om kulturminner 1994.
Kulturhistorie
Navnet Markøy kommer antagelig fra "Mark" - et merke - i betydningen sjømerke. En hollandsk losbok fra 1500-tallet forteller om en varde, og må antakelig sikte til en steinvarde med hull i midten. Denne er i dag borte. I 1725 ble det tent to fyr ved Lindesnes, på Markøy og selve Lindesnes, slik at disse fyrene ikke kunne forveksles med Skagen fyr på danskesiden. Markøy fyr bestod av en fyrgryte plassert rettt på fjellet. I 1763 ble det foretatt offentlig besiktigelse av fyranleggene, på Markøy var det en brennpanne av samme slag som Lindesnes, 2 kullhus, oppasserens bolig bestod av en stue, to små rom, et kjøkken og et loft. Den private driften ble overtatt av det offentlige i 1782. Det ble ansatt inspektør som fikk egen bolig på Selhovden, hvorfra inspektøren kunne se begge fyr. Ved hjelp av en kanon varslet han fyrpasserne når fyrene ikke brant skikkelig. I 1822 ble fyret ombygget til et lukket kullblussfyr på steintårn. Ruinene er etter steintårnet fra 1822. Selve glasshuset er forfalt. Det ligger glassbiter i slagget under steintårnet i dag, sikkert rester etter glasshuset.
Det bodde fyrvokterfamilie på Markøy til fyret ble lagt ned i 1844. Øya gav nok høy til et par kyr og 3-4 sauer. Øyfolket skal også ha dyrket rug på ei lita slette. Ser en på dagens landskap virker dette ikke usannsynlig. Husene til fyrfolket har ligget i bakken mot sørøst, mot Føløy. Her finnes rester etter gamle grunnmurer, hus og løe, og inn mot fjellet en fin steinsatt brønn. Men ingen pryd- eller nytteplanter er gjenstående. Ugressplanter som følger med kulturen finnes derimot i godt monn, for eksempel brennesle og kveke. Andre planter her som følger kulturen er gjerdevikke og engsoleie. Kull til fyret ble brakt på land på Kålodden. Når kullet skulle bæres opp til fyret, kom folk fra hele soknet. Lønna var dårlig, men det var gratis brennevin så lenge arbeidet varte. Forbruket ble påtalt, og inspektøren måtte ikke føre større brennevinsutgifter enn 3 riksdaler i regnskapet.Kulturlandskap
Øya ligger rett sør av Sælør. Etter et besøk i 1985 av botaniker Oddvar Pedersen, ble det konkludert med at Markøy bestod hovedsakelig av grasbakker, mens lyngheivegtasjonen var sjelden, antagelig både på grunn av topografi, næringstilførsel fra sjøfuglene og et jevnt sauebeite. Dominerende arter i engbakkene den gang var engkvein, englodnegras,bergrørkvein og tettestarr, nitrogenkrevende vegetasjon ble funnet i tilknytning tilsjøfuglkolonien på vest- og sørsiden (kildeurt, skjørbuksurt og vassarve). I bergveggerog knauser vokste rosenrot - så langt Oddvar Pedersen i 1985. Vi finner stort sett samme vegetasjon i 2003 på Markøy. Det har vært sauer på øya inntil omkring 1990-årene, og det har vært tradisjon å svi av Markøy hvert år omkring påsketider, derfor er øya fremdeles dominert av frodige gressbeiter uten krattvegetasjon (2003).
Den gamle havna til Markøy fyr er på sørvestsiden i sundet mot Føløy. Store steiner former en grov vei oppover mot gamle grunnmurer som stammer fra sjøbu. Inni grunnmurene dominerer hundekjeks og rød jonsokblom. Vi ser merker etter jernstolper langs sidene av ”veien” - sikkert etter rekkverk. Veien er lett å følge oppover, den er fint tillaget langs et skråfjell, steinene ligger mot gamle jernbolter. Når vi kommer over den første toppen, ligger fortsatt den gamle Pinseliljehagen der, omgitt av et steingjerde på om lag 10 x 10 meter, skrånende vendt mot sørøst, og med utsikt mot Selhovden. Hagen er nå dominert av bergrørkvein, men på tørrere partier i øvre del og oppover mot fyret var det bl.a. en god del ryllik, bråtestarr, skjermsveve, gulaks, smalkjempe, tepperot, gulaks og tettstarr. Et felt på en kvadratmeter med hanekam finnes i hagen, og en annen plante som vitner om kulturpåvirkning her er hundegress. Her finnes 7 grupper med gammeldagse pinseliljer! De fleste med fylte blomster, velduftende, lysende hvite, godt synlig på lang avstand. Kan disse ha stått her helt siden fyrfolket stelte sin hage fra 1725 til 1844?. Vi tror det.
Det er mye gressmark omkring de gamle grunnmurene og oppover mot fyret, med bl.a. vårkål og stemorsblom. De gamle engene er dominert av bergrørkvein, gulskolm, tepperot, engsyre, engsoleie, vanlig arve og ryllik. Tørrbakker med hårsvever, smyle, smalkjempe og knegras. Bakken under steintårnet er dominert av hundekjeks og grupper med karve – sistnevnte er også en gammel kulturplante. Den vokste også sammen med bestander av gulskolm og ryllik. Videre stor bestand av svartknoppurt. Mange felter med sandvier. Nordøstsiden av Markøy er også dominert av åpne enger i et frodig og fint gammelt kulturlandskap med steinmurer og rydningsrøyser. Røsslyng ble ikke observert (notert av Oddvar Pedersen 1985). Tørrbakker med blåknapp sammen med markfrytle, tepperot og gulaks. Store tepper med skrubbær. Bestander av engtjæreblom og jordnøtt (jordnøtteng). Kildeurt i sig mot vest. Rike strandberg med rød jonsokblom og strandnellik.
Pinseliljehagen
Eldre infomanter forteller om den
vakre Pinseliljehagen, som tidligere var helt full av pinseliljer (omkring 1950-tallet). Det fortelles om minnerike turer til Markøy hvor ”fanget” ble plukket fullt av pinseliljer som ble tatt med hjem til blomstervasene. Det hendte også at noen løker ble gravd opp og satt ned i egen hage i Korshavn, hvor pinseliljene fremdeles står.Tidligere ble graset også slått her ute, og høyet ble fraktet inn med båt. Under slåtten var høydepunktet kaffepausen i Pinseliljehagen! En informant (79 år i 2003) mente de slo høyet til 1940-50-årene, men minnet var usikkert. I dag står det igjen noen få tuer med de gammeldagse pinseliljene i hagen. Dette er levende kulturminner. Selv om fyrfolket på Markøy hadde sitt daglige strev, viser pinseliljene at litt pryd i hverdagen
hørte med – for 160 år siden. Derfor en oppfordring til alle som ferdes på Markøy: ikke grav opp de gamle pinseliljene, la de stå til glede for kommende generasjoner!Når vi står på toppen av Markøy, ved fyret, og ser i kikkert mot inspektørens jorder på Selhovden, er det faktisk mulig å se hvite pinseliljer i kontrast mot det grønne gresset! Det kan ikke være noen tvil lenger at pinseliljene kan med stor sikkerhet knyttes til fyrfolkene på Markøy og Selhovden! En informant (f. 1938) fortalte at hennes far (f. 1914) alltid hadde sagt at pinseliljene hadde vært på Markøy så lenge han kunne huske, og han fortalte at pinseliljene stammet fra den tiden fyrvokteren bodde her. Navnet var Pinseliljehagen – og det var fullt av pinseliljer langs alle fire murer. Det var bare pinseliljer på Markøy, ingen andre hageplanter var kjent. Hver pinse dro de ut med sinkbøtter og fylte disse med avskårne pinseliljer. ”De var så fine, så store, så kraftige, fylte”. De slo her ute hvert år, og bar ut gjødsel (på ryggen), blanding av ku- og sauegjødsel, dette likte pinseliljene. Men folk spadde opp plantene, og informantens far likte ikke dette. Det minket på pinseliljene litt etter litt (samtale med grunneier 4.9.2003).
Hva som ellers ble dyrket på Markøy for 160 år siden, kan vi bare tenke oss. Det var nok
nyttevekster, først og fremst gulrot og kål, men det var værhardt her ute, slik at utvalget
var begrenset og og avlingen usikker. Det er heller ikke urimelig at fyrfolket hadde bærbusker som rips, stikkelsbær og solbær. Kanskje poteter etter hvert som disse ble kjent.
Villflora
Liste over ville planter på Markøy