Prosjektbeskrivelse Liste over fyr Kontakt
FyrstasjonenFyrstasjonen ligger på Hellersøya. Øya er delt i to landskapsmessige partier, adskilt av et sørøst-nordvest-gående dalsøkk. Botanikeren R. E. Fridtz besøkte Hellersøya i juli 1893. I dagboken skriver han om funn av den svært sjeldne planten klengelerkespore ”under en lav berghylle 1 m o.h., 5 m fra sjøen”, og han har en planteliste over ”samtlige iagtagne planter” på hele øya, i alt 79 arter.
Øya var uten trær og større busker i 1991 ifølge botanikerne Lundberg Rydgren som registrerte havstrandsvegetasjonen. Midtpartiet var kledd med grasdominert eng. På skrinn jord dominerte gresset smyle, mens englodnegress opptrådte på dypere og fetere jord (best utviklet i måkekoloniene). De gav Hellerøya høy verneverdi (4 på en skala til 6 – regionalt verneverdig). Fuglegjødslet vegetasjon er en egenartet naturtype, og det finnes fine utforminger på Hellersøya. Forekomsten av den nasjonalt sjeldne arten klengelerkespore gir forsterket verneverdi.
I forbindelse med sauebeiting foretok botanikere fra Agder naturmuseum og botaniske hage en botanisk registrering av Hellersøya i 1995, og 96 arter ble notert (jfr. 79 arter i 1893). Klengelerkespore ble observert på sin kjente lokalitet like sørøst for brygga. Tørrbakkene ved fyret var dominert av dvergsmyle, smalkjempe, vanlig arve, engsyre, strandnellik, sauesvingel, skjørbuksurt og bergknapp. Her (og andre steder) fannes også iøynefallende bestander med rosenrot på hyller og i bergsprekker.
I måkekolonien på nordøstsiden var det en fuglegjødslet flora med bergknapp-arter, kystarve, mye engsyre, hanekam, skjørbuksurt, dvergsmyle, strandnellik, strandbalderbrå, smyle og rødsvingel.
Jordet på vestsiden var utformet med måkegjødslet vegetasjon, dominert av engsyre, kystbergknapp, småsyre, stemorsblom, gulaks og strandnellik. Våtenger med englodnegress (måkegjødslet). Strandbergflora påvirket av fuglegjødsel med bl.a. bergknapp, dvergsmyle, strandsmelle (stedvis iøynefallende og dominerende), strandnellik, kystarve og engsyre.
Lyngheipreg på nordvestsiden mot brygga, med mye ørevierkratt, vivendel, fullstendig nedliggende bjørk, krekling og engsyre.
Under befaringen i april 2003 i nærværende fyrhageregistering, bar måkekolonien på den nordøstre del av øya fortsatt preg av gressdominert, fuglegjødslet vegetasjon, og synes ikke utsatt for gjengroing. Søkket som deler øya i to var tuet og omgivelsene viste stedvis utbredelse av lynghei.
Kulturhistorie
Songvår-Hellersø tilhørte en gård på Stausland. Øyene ble regnet til gårdens utmarksområde, og ble benyttet som beite for sauer. Vegetasjonen på Hellersøya var dermed holdt nede allerede før fyrstasjonen ble etablert. Fyret ble tent 1. november 1888. Utenom fyrbygningen (sammen med fyret) ble det satt opp et uthus med bl.a. fjøs og høylåve. Fyrvokteren fikk et bidrag på 210 kr fra Jorddyrkningsfondet, og det ble etter hvert dyrket opp nok til et kufôr. Han hadde også noen høner og et par sauer.
Botanikeren R. E. Fridtz besøkte Hellersøya i juli 1893, altså bare 5 år etter at fyret ble tent. Han skriver intet om fyrstasjonen i sin botaniske dagbok, men han gir en interessant opplysning på plantelisten om et funn av en liten furu, 0,25 m høy! Øya var sikkert nedbeitet og uten busker og trær.
Det er muligens inntegnet åker/oppdyrket areal eller hage på kart fra 1911 vest for oljeboden. I 1921 omfattet jordveien for fyrvokteren ”hele øen”, men størsteparten er ”bare fjeld og lyng” som er dyrket opp i flere stykker, ”der til sammen nu avgir fôr for en ko”
Assistent ble tilsatt i 1901, han bodde sammen med fyrvokterfamilien helt til 1938, da assistentbolig og uthus ble bygd. Nytt betongfyr i funkisstil ble bygd i 1950. I 1955 var det slutt på tiden med familie på Songvår fyrstasjon. Den gamle fyrbygningen fra 1888 ble revet og assistentboligen fra 1938 ble ominnredet til hybler. Tørnstasjonene var rene mannssamfunn, der jobben stod i fokus. Fyret gikk fra å være et hjem til en ren arbeidsplass. Fra å være et viktig tilskudd til husholdningen, ble hagebruk mer en fritidsaktivitet for de interesserte. Det eneste vi vet fra denne tiden er at det ble dyrket grønnsaker på 1960-tallet.
Etter 1955 ble det tørnordning på fyret, med fyrmester, pluss to betjenter og reservebetjent. I 1972 ble det endret til to mann på vakt. Songvår fyrstasjon ble automatisert og avfolket i 1987. Foto av fyrstasjonen fra 1981 og 1992 gir ingen indikasjoner på hager i nærheten av
bygningsmassen. I 1988 ble fyrstasjonen leid ut til Søgne og Greipstad Misjonsmenighet. Fyret ble bl.a. benyttet som utfartssted for for belatstet ungdom. Avtalen opphørte 1998. Søgne kommune inngikk da en avtale med Kystverket for å sikre området for ettertiden og allmennheten. Kommunen overlot driften til Søgne Dykkerklubb, som siden har drevet fyret som et populært overnattingssted om sommeren frem til 2003.
Det gamle fyret ble erstattet av en ny fyrlykt (ni meter høyt plasttårn) i mars 2004.
Husdyrbeite
Inntil 1960-åra hadde en bonde i Ny-Hellesund sauer på øya. I mellomkrigsåra gikk det også kyr på beite, og like etter krigen ble det solgt melk her. Husdyrbeitet har uten tvil påvirket vegetasjonsstrukturen på øya, og bidratt til utvikling av engene. Uten beitepåvirkning ville øya ha vært lyngkledd. I 1991 var krekling i ferd med å invadere de sentrale partier av øya, og det var en tilstand av gjengroing i takt med avtagende beitepress.
Håkon Karlsen husker at de holdt kaniner på Songvår fyr (1963-68). Botanikerne Lundberg og Rydgren skriver at det fremdeles var kaniner på øya i 1991, og disse bidro til å opprettholde den karakteristiske vegetasjonssstrukturen. Fuglegjødsel bidrar også til demping av lyngheia. Kaniner er sannsynligvis feil her, det skal være harer: Jostein Andreassen har sett en eller to harer på Hellersøya hvert år så langt tilbake han kan huske og opp til år 2000. Etter det han kjente til var harene utsatt av Songdalen jeger- og fiskerforening. Også Ovin Udø har observert harer i vinterdrakt på Hellersøya på 1990-tallet. I 1982 skrev Jostein Andreassen at en kongeørn holdt seg over Søgne vinteren 1978/79. Den tok da 42 av de 45 harene som var på Hellersøya, ifølge fyrvokter Torleif Fidje. Ørna har siden hver der hvert år, men de to siste årene har det ikke vært noe særlig hare.
Det har vært varierende beite av sauer på Hellersøya på 1990-tallet. ”De siste årene” har det vært inntil ca. 10 sauer her, med slutt ca. 2002.
Dagens situasjon (2003)
Tuete jorder var gjengrodd av ørevier og bjørk. Bak utedoen var det tydelig merker etter åker, med typiske ugress som krypsoleie, kveke og høymol. (Det kan være denne som er antydet på kart fra 1921?) Det fantes rester av plen foran bolighuset? Tre sitkagraner var plantet langs fjellet i søkket som deler øya i to. Disse ble plantet av Håkon Karlsen 1963-68 og hadde nå en diameter på ca. 25 cm ved stammebasis. Vi kan tenke oss at det måtte være i dette søkket evt. ekre/hager/bærbusker var anlagt da det var familiestasjon her ute (før 1955). For øvrig intet spor av hager eller hageplanter – kun ugressplanter.
Villflora
Liste over ville planter på Sognvår fyr (1995)