I England finnes den oftest forvillet omkring tidligere klosterhaver, og man mener at den er ført dertil av munkene. I Danmark nevnt i 1622. I Norge dyrket på Spydeberg prestegård i 1779.

I Lyngør i Tvedestrand kommune har snøklokke vært kjent langt tilbake som en svært vanlig plante. I Kristiansand ble den dyrket i Stabells have ca. 1877-1911 (Caledonien), og den ble dyrket i en have på Midbø (Flekkefjord kommune) i 1908 (KMN).

I dag dyrkes minst to utgaver av snøklokke på Agder, den vanligste med enkel blomst (forma nivalis) og en mindre vanlig form med fylt blomst (forma pleniflorus). Sistnevnte antas å være eldst og finnes som oftest i gamle hager. Begge opptrer også gjenstående og forvillet. Snøklokke er funnet inn til Ljosland i Åseral (510 m o.h.)

På Oksøy er det bare funnet snøklokke med enkel blomst, men den er spesiell, fordi blomsten synes større enn ”vanlige” snøklokker, foruten at den har en yndig og ganske sterk duft. Snøklokkene finnes gjenstående og forvillet gruppevis ut i plen mellom husene.