BENDELLØK
Allium scorodoprasum ssp. scorodoprasum

Løkfamilien - Alliaceae

Bendelløken er en flerårig, kraftig urt med sterk løklukt. Den runde stengelen blir inntil 125 cm høy. Planten kjennes lettest på (3) 4 store blad oppetter stengelen, 10-15 mm brede og 10-25 cm lange. Det nederste visner først. Den fiolette blomsterstanden har blomster og ganske store yngleknopper. Løken er 10-20 mm i diameter, med sideløk. Bendelløk formerer seg mest med yngleknopper og sideløk.

Planten vokser på rike tørrbakker nær sjøen i strandkanter, på øyer, i uthavner og i gammelt kulturlandskap (engkant, eng, skogholt, veikanter, brygger, kantsoner), aldri langt fra kysten.

Første angivelse for Agder er fra 1880, i eng på Lista (Vest-Agder), og fra Risør 1889 (Aust-Agder). I dag er bendelløk kjent fra noen få områder langs Sørlandskysten. Farsund: Østre Hauge og Sandøy utenfor Loshavn, Kristiansand: Gamleøya mellom Flekkerøya og fastlandet, Lillesand: Indre Ulvøya, Glytningsvåg, Høvåg kirke, Flørenes og Store Malmen, Grimstad: øya Rivingen, Tvedestrand: Askerøya og Borøya, Risør: Risøya og Risør by.

I Norge for øvrig finnes den omkring Oslofjorden og på noen øyer ved Bergen. Totalutbredelsen er fra Skandinavia, Finland, og sentrale deler av Russland til Tyrkia og Nord-Iran.

Vår underart er tilsynelatende en kulturrelikt, iallfall i Nord-Europa, mange steder naturalisert etter tidligere dyrkning, bl.a. som erstatning for hvitløk.

Løk har spilt en fremtredende rolle i gammel kultus. I Norge er dette dokumentert helt tilbake til det 4. århundre e.Kr. Også gamle lover og andre skriftlige kilder vitner om at løk sammen med kvann er blant våre eldste kjøkkenhageplanter, der nevnes både laukgard og kvanngard. Historien om Tormod Kolbrunarskald som ble såret i slaget på Stiklestad er godt kjent. Han måtte innta en løkgrøt slik at legekonen kunne lukte om han var rammet i vitale organer. Hvilken løk kunne dette være? Vi vet ikke, sannsynligvis har legekonen dyrket løken. Hvtløk var kjent i Nord-Europa i Middelalderen, men vi vet ikke om den ble brukt i Norge, det samme gjelder kepaløken. Det er nærliggende å tro at legekonen brukte geirrlauk, eller spydløk på moderne norsk. En tett bestand med bendelløk rager høyt over andre vekster, og minner om en skog av opprettstående spyd. Bendelløk kan altså ha vært dyrket på Agder i Vikingtiden, og da kalt geirrlauk. Vi vet også at bendelløken har vært brukt som medisinplante med styrkende, svette- og urindrivende virkning.

I kulturhistorisk sammenheng er de sørlandske bendelløkforekomstene svært interessante. La oss begynne med den vestligste, Østre Hauge på Lista. Forekomsten ligger i svært gammelt kulturlandskap. Huseby er gammel kongsgård, en storgård med røtter tilbake til før Vikingtiden, og med funksjoner som hevet stedet langt over de øvrige gårdene i distriktet. Ved utgangen av senmidelalderen var fremdeles Huseby i kongelig eie. Her måtte det utvilsomt ha vært slike laukgarder (og andre hager) som er nevnt i de første lovene. Det er også kjent at det lå et kapell her, St. Laurentius kirke, sannsynligvis reist en gang på 1100-tallet og nedlagt like etter reformasjonen. Prestegården kan ha ligget på Østre Hauge, og vår løk kan ha vært dyrket her i en laukgard. Dagens bendelløk som frister en tilværelse på brakkmark, kan rett og slett være et levende kulturminne etter dyrkning tilbake til St. Laurenti kirke og vel så det! Vi kjenner til at bendelløk kan holde seg i flere hundre år på samme sted (på øya Bukken utenfor Bergen).

De andre forekomstene langs Sørlandskysten, Sandøy ved Loshavn, Gamleøya ved Flekkerøy, Ulvøysund og omegn, Høvåg kirke, Flørenes og nære øyer, Askerøya og Borøya i Tvedestrand, og Risør, kan uten problemer knyttes til gamle uthavner og til gammel bebyggelse. Bendelløken må også her stamme fra tidligere dyrkning, sikkert ført rundt med skutene som fulgte skipsleden.

På Gotland har det vært lang tradisjon med dyrkning av bendelløk. Vi må tro at løken ble brakt inn til uthavnene langs Norskekysten av de sjøfarende på sine ferder fra Gotland, iallfall så langt nord som til Bergen. Også kontakten med hollenderne kan ha spilt en rolle her.

© Per Arvid Åsen 1999-2002