AKELEIE
Aquilegia vulgaris

Soleiefamilien - Ranunculaceae

Her har vi med en kjent og kjær gammel plante, dyrket, gjenstående og forvillet - av og til helt vill. På Hidra opptrer den fullstendig naturalisert i det skogsamfunn (almeskog) den naturlig ville ha tilhørt i Mellom-Europa. Akeleie er en typisk klosterplante som fremdeles holder seg på de gamle klosterlokalitetene, og jeg har sett den i ruinene på Tautra (Nord-Trøndelag) og på Selje (Sogn og Fjordane). Planten er nevnt i Horticultura, den første norske hageboka som kom ut i 1694, og i en norsk flora fra 1906 blir det angitt at den finnes ofte nær kirke- og klosterruiner. Vi kan være rimelig sikre på at akeleie har vært dyrket i Norge siden Middelalderen.

Hvor lenge planten har vært dyrket på Agder er ukjent, men med bakgrunn i at den noen steder opptrer som om den skulle være vill, er det all grunn til å tro at den har vært her svært lenge. Vi vet at den vokste på Lyngøya i Kristiansand før 1808, her ble den sist sett i 1995, og den vokser høyst sannsynlig fremdeles der! På Nes Verk i Tvedestrand kommune er den kjent fra 1831, og i dag er den svært vanlig der. I 1838 vokste akeleie i Arendal, og finnes fremdeles i byen.

Fra gammelt av vet vi at rare blomsterformer var verdsatt i bondehagen, og akeleie er en typisk bondehageplante på Agder, dyrket og gjenstående. I tillegg finner vi den på kirkegårder, ofte forvillet langs kirkegårdsmurene, sjeldnere dyrket som staude på gravene, i gamle prestegårdshager, i gamle parker, i og omkring små kysthager, forvillet på veikanter, ofte i hageutkast og i kratt. I vill tilstand vokser den ofte på næringsrik grunn, for eksempel i rike lier under sørberg langs kysten. Planten liker kalkgrunn.

Akeleie er en svært vanlig hageplante over hele Agder. Arten er fullt hardfør, men mange former og andre arter er også i kultur. Planten forviller seg lett og er funnet forvillet og gjenstående i alle kommuner i Agderfylkene - helt opp til ca. 575 m o.h. i Bykle. Akeleie kommer opprinnelig fra Vest- og Mellom-Europa.

Den opprinnelige og vanligste blomsterfargen er mørkeblå, men rosa og hvitblomstrete planter er trolig en normal variasjon innen arten. Blomsten er meget spesiell, og består av 5 kronbladlignende utsperrede, farvete bagerblad, hver av de 5 egentlige kronbladene innenfor, er traktformete eller kremmerhuslignende og ender i en oppstående grasiøs honningspore. En kuriositet er den fylte typen, hvor det finnes et stort antall av smale kremmerhuslignende kronblader. Denne finnes også på Sørlandet (sjelden).

Opprinnelige ble akeleie dyrket i klosterhagene som medisinplante (inneholder giftstoffer - og mange erfarte hvor giftig den egentlig var), men da nytteverdien opphørte, ble den dyrket for sin skjønnhets skyld og har nå fått en vid utbredelse. Det var Hildegard av Bingen (1098 - 1179) som først nevnte den medisinske bruken av akeleie.

Akeleie var også en typisk kristen symbolplante, ofte vist på bilder fra middelalderen med religiøst motiv. Honningsporene ble sett på som 5 vanndrikkende duer, og blomsten ble derfor tydet som et bilde av Den Hellige Ånd.

© Per Arvid Åsen 1999-2002