Allerede i vikingtiden fantes det trolig enkle inngjerdete hager ved de største gårdene på Agder, og noen av de første plantene som ble dyrket kan blant annet ha vært fjellkvann, løk, lin, vaid, karse og hamp.

Munkene brakte med seg mange nye planter til landet fra ca. år 1150 og utover. Hager ble anlagt ved flere av klostrene, og det er fremdeles spesielle planter knyttet til enkelte klosterlokaliteter. Mange av plantene forvillet seg. Disse plantene representerer en viktig del av vår kulturhistorie.

Impulser fra det kontinentale Europa til Norge kom i stor grad fra Nederland gjennom handel og skipsfart, ikke minst til Agder. Enkle hageanlegg i tilnærmet renessansestil ble anlagt langs kysten. Landskapsparkene på slutten av 1700-tallet kom som en reaksjon på de tuktede former i fra renessansen og barokken. Apotekene hadde egne urtehager med både stedegne og eksotiske planter. Kristiansand fikk apotek i 1651 og Arendal i 1709. På 1800-tallet var det en stor tilgang av nye planter fra fjernere himmelstrøk. Fremdeles dyrkes mange av disse gamle hageplantene mer eller mindre aktivt.

De gamle kuturplantene påkaller spesiell oppmerksomhet, enten det nå er prydplanter, eller planter som har vært brukt til mat og drikke, krydder og medisin. Eksempler på noen av disse gamle vekstene er krøll-lilje, akeleie, abrodd, salvie, svarthyll, såpeurt, prestegårdsroser, spirea, takløk, prakthjelm, reinfann, mesterrot og ormerot. Mange av disse plantene kan være kommet til landet flere ganger på ulike måter, de fleste har vært (og er) "gi bort og bytteplanter", og slik har de vandret fra kysten til de indre bygdene og omvendt. Mange kan ikke kjøpes på vanlige hagesentra, og står nå ofte bortgjemt og gjenglemt i gammelt kulturlandskap, i bondehager, ved uthus, langs steingjerder, ødegårder, verksplassr, på kirkegårder, i gamle hager, villnis, parker og ved gamle gårdsruiner, men mange er fremdeles i bruk og blir hegnet om. De aller fleste er innførte arter og tilhører ikke vår opprinnelige, ville flora. Alle er en del av vår kulturhistorie gjennom tusen år, og det er derfor viktig å ta vare på disse levende kulturminnene!