LØYTNANTSHJERTE
Dicentra spectabilis

Valmuefamilien - Papaveraceae

Den kom trolig til Norge og Sørlandet i 1870-årene, og spredte seg raskt. Først ble den ansett som en sart plante, men folk oppdaget snart at den var fullt hardfør. Løytnantshjerte passet inn i rolige, skyggefulle miljøer. Planten er angitt fra Valhalla i Kristiansand ca. 1915, og fra Lillesand kanskje enda tidligere. Vi vet at fra gammelt av har en i bondehagene hatt en forkjærlighet for planter med rare blomsterformer, og løytnantshjerte regnes med til de plantene som utmerker seg ved å stå lenge på samme plassen med minst mulig stell. Den stammer opprinnelig fra Øst-Asia.

Blomstene blir bestøvet av humler, noen biter hull på "hjertet" (kronbladene) og stjeler honningen uten å komme i kontakt med blomsterstøv eller arr. Andre gjør det på den "riktige" måten, i hengende stilling på blomstene, hvor humla kravler inn og forsyner seg. Frøspredning skjer med maur, dette forekommer også i norske hager. Hvit blomsterfarge finnes.

Den eiendommelige blomsten har satt folkefantasien i sving og ført til mange navn. Forklaringen på navnet løytnantshjerte er følgende: Blomsten har to motstående kronblad, hvis nedre deler er sekkformete og oppblåste, dette er hjertet. Drar man disse kronbladene varsomt fra hverandre framtrer bilde av en pike innenfor, dannet av de indre kronbladene og de bueformete støvtrådene. Om man så tar de indre kronbladene bort, skimter man en champagneflaske. Dette var det et løytnantshjerte inneholdt: først piken, så champagnen!

© Per Arvid Åsen 1999-2002