MESTERROT
Peucedanum ostruthium

Skjermplantefamilien - Apiaceae

Denne skjermplanten ligner overfladisk på skvallerkål som mange hagefolk har et forhold til. I motsetning til skvallerkål er mesterrot meget sjelden på Sørlandet, og er i dag bare kjent med gamle vokstesteder fra Ljosland, Bortelid og Hamkoll i Åseral, Ousdal i Sirdal og fra en ukjent grav på Herad kirkegård. Ingen har kunnet fortelle om bruk av planten i dag. (Mesterrot finnes av og til i nyere hager, ofte synes planten da å komme fra en moderne urtegård.)

Her har vi å gjøre med en typisk klosterplante, knyttet til kloster- og kirkegods, innført til Norge av munkene i Middelalderen. Fra disse hagene har den funnet veien ut til bondehagene. Mesterrot er et levende fortidsminne som bør vernes!

På Ljosland i Åseral er det avdekket gammelt bygningsmiljø hvor det eldste stabburet er tidfestet til 1594, altså tilbake til den siste rest av Middelalderen på Agder. Med bakgrunn i dette blir det ekstra interessant at denne klosterplanten vokser på Ljosland i en gammel bondehage. Tidligere er det kjent tradisjon fra Åseral med bruk av mesterrot: "Rota koka dei og brukte logen mot kolikksmertor".

Det er ikke usannsynlig at munker fra Lysekloster sør for Bergen hadde med seg legende urter mot pest og annen sykdom, når de vandret på de gamle ferdselsveiene over fjellet. På Lysekloster er det fremdeles massevis av mesterrot. Kan plantene på det indre Agder stamme fra Lysekloster? Kan mesterrot ha vokst i Sirdal og Åseral helt siden Middelalderen?

Den tykke kjøttfulle rotstokken er innvendig hvit, med en tyktflytende, gulaktig, meget skarp saft. Den har en sterk, aromatisk lukt og en eiendommelig, ubehagelig smak. Som opprinnelig viltvoksende hører planten hjemme i Mellomeuropas fjelltrakter.

I Middelalderens legekunst stod mesterrot høyt i kurs. Dens rotstokk ble anvendt mot nyrestein, orm, feber og andre sykdommer, og er omtalt i mange gamle legeskrifter. Som et eksempel kan vi lese i en svensk urtebok fra 1642 at mesterroten tygges og holdes i munnen for å dra fuktigheten ut av hodet og rense hjernen, og om man spiser et stykke mesterrot med salt på fastende hjerte, styrker det den kalde og flegmatiske maven og beskytter menneskene mot den onde pestluft. Slik kunne vi fortsette omtrent i det uendelige!

© Per Arvid Åsen 1999-2002