MATRABARBRA
Rheum x cultorum

Slireknefamilien - Polygonaceae

I min barndoms hage var det bare to ting: rabarbrarot og apal. Apalen er for lengst borte, mens rabarbraen fremdeles vokser der, og bringer frem gode minner om sure rabarbrastilker dyppet i en sukkerkopp på varme sommerdager - og kald rabarbrasuppe som tørstedrikk. De høyreiste hvite blomsterstandene hørte til hagens vakreste pryd. Enkelt, javel, men vi ble glade i rabarbraen som trofast kom igjen år etter år. Den gang ble det ikke reflektert over hvor lenge roten hadde stått der, den hadde jo alltid vært her, eller hadde den ikke det?

Samlebetegnelsen rabarbra omfatter flere gamle kulturvekster med naturlig utbredelse i nordlige og sentrale deler av Asia samt Bulgaria. Kineserne har i flere tusen år anvendt flikrabarbra (Rheum palmatum) til medisinsk bruk (Radix Rhei Sinensis). Roten inneholder avførende stoffer og garvestoffer. I små doser virker dette stoppende, men større doser gir en avførende effekt. Medisinsk rabarbra har også vært brukt som apetittstimulerende middel. Forsøk på å innføre medisinsk rabarbra til Europa i Middelalderen førte til at matrabarbra kom i bruk Norge. En betydning av rabarbra er rot fra barbarenes land.

I Norge var det spredte forsøk med dyrking av medisinsk rabarbra i siste halvdel av 1700-tallet. Det kan ha vært amtmann Chr. Sommerfeldt på Toten som begynte først med rabarbrakultur i Norge i 1768. Noen år senere (1783) hadde apoteker Peckel på Kongsberg over 2000 rabarbraplanter i kultur . Hva slags art, eller arter som ble dyrket i begynnelsen er uklart, men det var utelukkende roten til medisinsk bruk som ble nyttet. I 1792 skrev lektor Thychsen ved Berg-Seminariet på Kongsberg at "Rhabarber er, som bekjendt, Roden af en vis Plante, som bringes til os fra China; men af hvad for en Plante denne Rod faaes, derom er man ikke ganske enig; nogle vil, at den faaes af Rheum rhabarbarum, andre af Rheum compactum, og endeel vil, at den faaes af Rheum palmatum. Mueligt er det, at den kan tages af alle tre Planter, og dette kan da bidrage til den Forskjel, som man benærker paa Rhabarberen". Tychsen skriver videre at planten helbreder mange sykdommer, især barnesykdommer, bl.a. gulsott, forstoppelse i leveren og andre forstoppelser, den er alltid virksom, og må i enkelte tilfeller brukes med forsiktighet. Den norske rabarbraen var likeså virksom, ja, kanskje enda mer virksom, enn den kinesiske. Plantene vokser også godt i det nordiske klima. "I Oekonomien er den derimod ikke anvendt til noget Brug", altså var man på Tychsens tid (1792) fremdeles ikke begynt å bruke rabarbrastilkene til mat. Han synes det er synd å ikke benytte "det meget Affald, som man vilde faa ved Røddernes Rensning og Skrælning", og forslår anvendelse av rabarbraen til farving. Tychsen utførte sine forsøk med planter (Rheum palmatum) han hadde fått av apoteker Peckel.

Sannsynligvis stammet de første plantene i Norge fra frø av planter som var dyrket lenger sør i Europa. Vi vet at Rheum palmatum ble dyrket i Norge av frø fra Botanisk hage i København. Modne frø av disse plantene ble i 1792 bl.a. sendt til Tychsen på Kongsberg. (I 1973 gav Nordhagen en detaljert innføring i rabarbraens kulturhistorie i Vesten.)

Anvendelsen av rabarbra som magemedisin har holdt seg lenge i tradisjonen, også på Sørlandet. Vi har informasjon fra Austre Moland (Arendal) om bruk av kokt rabarbrarot mot forstoppelse.

Det var engelskmennene som på 1700-tallet først begynte å anvende rabarbra som en grønnsak. Matrabarbra er oppstått av kryssninger, men hvilke arter som inngikk er uklart. En tydelig måte å vise dette på er å bruke den latinske betegnelsen Rheum x cultorum, altså kultivert - dyrket rabarbra, men ifølge Flora Nordica er det riktige navnet Rheum x rhabarbarum. (Vi kan også finne andre navn i litteraturen.)

Det som går under navnet vanlig rabarbra i dagens hager er altså det vi nå har beskrevet over som matrabarbra. Når kom denne til Norge og (Agder) ?

La oss først se på våre naboland. I Sverige faller allmenn bruk av matrabarbra sammen med økt tilgang på sukker (midten av 1800-tallet). I Danmark begynte man agitasjonen for rabarbra som spise i 1835-årene, men det gikk sent til å begynne med. Først i 1868 tiltok dyrkningen.

I Norge ble det tilbudt frø av matrabarbra for første gang i 1845 i Skien, og alt i 1854 taler Schübeler varmt for innførig av matrabarbra som grønnsak en 9 siders artikkel. Han sier at dyrkningen har fått liten innpass i landet, men på tross av dette er rabarbragrøt med melk allment kjent i Norge i 1854! I England utgjør rabarbra nå en av de mest søkte kjøkkenvekster. Planten er enkel å dyrke og utbyttet er sikkert. Han anbefaler to sorter: Royal Albert og Queen Victoria.

I 1877 blir matrabarbra antakelig dyrket for første gang på godset Rosendal i Hardanger.

I 1888 synes matrabarbra å være i allmenn kultur i Norge med flere anvendelige varieteter, "Bladstilkene bruges her ikke alene til den vel kjendte Compote, men ogsaa til en meget velsmagende Vin". Og i 1896 skriver en leser i Morgenbladet at "hjemme hos os spiser vi Rhabarbergrød et Par Gange om Ugen hele Vinteren igjennem." Med andre ord kan det nå på slutten av 1800-tallet ikke være noen som helst tvil om at matrabarbra var blitt vanlig i Norge.

Dette forstår vi også når vi leser i Landbruksboken fra 1919 at matrabarbra vokser både i de høyeste fjellbygder og i de nordligste landsdelene. Bladstilkene anvendes til dessertgrøt, suppe, saft og vin. Sorten 'Victoria' er den mest dyrkede med tykke stilker av god kvalitet.

Konklusjonen på dette må være at matrabarbra kom i bruk i Norge fra omkring 1850 og utover. På 1870-tallet synes den å være i allmenn bruk. Matrabarbra er følgelig ingen gammel kulturplante i Norge.

De få kildene vi har fra Agderfylkene gir oss en nokså tilsvarende kulturhistorie her. I en kortfattet veiledning om hagedyrkning som utkom i Kristiansand i 1894 leser vi at "Rhabarbra er en fleraarig, meget haardfør plante. Hvor man engang har sat den, bliver den i Regelen staaende i en lang Aarrække, uden at den bliver Gjenstand for anden Opmærksomhed, end man tager Stilkene, naar disse tiltrænges", det synes altså som om forfatteren - en gartner - har kjent rabarbra en stund.

Belegg i et gammelt herbarium forteller oss at matrabarbra trolig ble dyrket og var vanlig i Øyestad (Arendal) omkring 1880, og på begynnelsen av 1900-tallet i Øvre Setesdal var den en del brukt til suppe og graut, særlig om våren da folk hungra etter noe nytt å spise.

I dag er matrabarbra kjent som en av de mest typiske av gjenstående planter i gamle hager, særlig i bondehagene, og ofte ved uthusveggen (rabarbra krever mye gjødsel). Den forviller seg oftest med hageutkast. Matrabarbra er funnet dyrket, gjenstående og forvillet over hele Agder opp til Bjåen i Bykle (920 m o.h.).

Mat-info om rabarbra: http://www.kokk.no/kokkens_frukt/Rabarbra.shtml

© Per Arvid Åsen 1999-2002