SKORSONERROT/SVARTROT
Scorzonera hispanica

Kurvplantefamilien - Asteraceae

Svartrot eller skorsonerrot er en flerårig kjøkkenurt med en lang, kjøttfull pelerot. Bladene er buenervete, blomstene er typiske gule kurvblomster. Roten er velsmakende og næringsrik. Den har svart overhud og hvitt "kjøtt" innvendig. Navnet scorsonera kommer av to spanke ord, scorzo (rot) og nera (svart). Røttene er svært skjøre og brekker lett.

Skorsonerrot er lett fordøyelig, tilberedes kokt, med eller uten skall. Kan for eksempel brukes som mos og puré for spebarn, eller til gratenger og stuinger med melk.

På slutten av Middelalderen var svartrot også ansett som et legemiddel mot hjertesykdommer, pest og slangebitt. Og tidlig på 1800-tallet ble den anbefalt som kaffesurrogat.

Omtalt første gang i Norge av Christian Gartner i 1694 Trondheim. 20. april 1759 sådde tollskriver Niels Aalholm frø av skorsonerrot på Hove gård på Tromøya, og dette er den tidligste angivelsen vi har av denne gamle grønnsaken fra Agder. 1882 dyrket legen Axel Arbo svartrot i sin hage på Fossum i Øyestad. I 1886 var svartrot ikke vanlig i Norge, men den ble dyrket på flere steder, bl.a. er den oppgitt i en hagebok utgitt i Kristiansand i 1894. Svartrot aldri vært noen vanlig brukt grønnsak i Norge og har følgelig vært lite dyrket, men den er nevnt i floraene som forvillet på skrotemark fra Akershus og Hordaland. Opprinnelig kommer arten fra Sør-Europa og Asia.

I 1992 ble det funnet svartrot i en hage innforbi Skogsøy i Mandal. Planten var ukjent for hageeieren. Dette er den eneste kjente lokalitet av nyere dato av svartrot på Agder. Planter herfra er i kultur i Tusenårshagen.

© Per Arvid Åsen 1999-2002