Krypjonsokkoll (Ajuga reptans)

Lepeblomstfamilien - Lamiaceaea

Den rene arten kjennetegnes med overjordiske, krypende og bladbesatte utløpere som lett slår røtter. Blomstene er blå, med en meget kort overleppe, pollentrådene har hår, de øvre støttebladene + helrandete, kortere enn eller evt. bare litt lengre enn blomstene. Stengel håret på to sider, bladene + uten hår.

Imidlertid kan det synes som om mye av materialet på Sørlandet består av kryssninger mellom krypjonsokkoll og vanlig jonsokkoll. Hybriden har karakterer fra begge artene, men synes ligne mest på kraftige individer av jonsokkoll, med flere blomsterstengler og med utløpere som kommer senere i vekstsesongen. Den er steril. Totalt sett gir krypjonsokkoll et blått inntrykk, mens vanlig jonsokkoll beveger seg mot blåfiolett. Siden storjonsokkoll (se denne) også er dyrket og forvillet i Norge, skal vi ikke se bort fra at også denne kan være involvert i hybridene.

Dette blir ytterligere komplisert med at vi sannsynligvis har ville populasjoner av krypjonsokkoll i Norge, i Oslo og Nittedal. Den ville arten er også oppført på den norske rødlisten som Direkte truet. Vi skal heller ikke se bort fra at de første funnene i Kristiansand fra tidlig 1800-tall også kan ha vært opprinnlig ville planter. Dette får vi neppe aldri vite, de originale herbarieeksemplarene finnes ikke, og dagens bestander av kryspjonsokkoll i Kristiansand er opplagt dyrket, gjenstående eller forvillet.

Det kan altså synes som om vi står overfor to adskilte enheter som begge kalles krypjonsokkoll, nemlig den antatt opprinnelige, ville arten, og den innførte, dyrkede arten som er kulturspredd fra Lillehammer og langs kysten til Sør-Trøndelag. Å finne ut av alt dette er et stykke arbeid!

Krypjonsokkoll er en dekorativ teppedannende staude som trives best i fjellhagen på lettere jord. Det finnes mange kultivarer, ofte med bronsefargete blader.

Jeg kan ikke se at arten er nevnt i vår tidlige hagebrukslitteratur. Det blir derfor stiftsprost Engelhart og lærer Klungeland som får æren av de første opplysningene om krypjonsokkoll i Norge, fra Kristiansand på tidlig 1800-tall. Dette var neppe dyrkete planter, men kan ha vært forvillete, eller kanskje ville.

Heller ikke Fridtz nevner krypjonsokkoll blant gamle, forvillede hageplanter, men i selve artsfortegnelsen sier han at han har bare sett den på veikanter (i Kristiansand). Dette må opplagt være forvillete hageplanter. Herbariebeleggene hans går tilbake til 1872. I Arendal er den kjent fra 1911 og Grimstad 1920 (herbariebelegg i Oslo).

Først i 1899 blir krypjonsokkoll oppgitt som dyrket i Norge, i en fortegnelse over blomstringstider i Stavanger.

Med bakgrunn i dette er det mest sannsynlige at krypjonsokkoll kom inn med sveitserhusenes hagestil på 1800-tallet. Vi kan lett tenke oss at arten ble brukt i teppebedenes sirlig mønsterplantninger med alle dens kultivarer. Siden forvillet den seg ut i plener og kratt. Planten er også innført med gressfrø og ballast.

Det er nettopp slike steder vi finner forvillete planter: i kratt, forlatte hager, i kirkegårdsplener, parkplener, veikanter, foruten at den dyrkes aktivt i noen grad: den er bare funnet i 5 av 80 undersøkte hager i 2002.

På Agder er den kjent fra Arendal, Grimstad, Farsund, Flekkefjord, Iveland, Kristiansand, Mandal, Marnardal, Songdalen, Søgne, Tvedestrand, Vennesla, Audnedal og Birkenes.

I nærværende registrering har vi fått opplysninger om at kryspjonsokkoll i et par hager (Audnedal og Birkenes) kan være dyrket siden 1920-30, men dette er usikre opplysninger. (Innsamling av materiale til klonarkiv fra disse hagene kan være aktuelt.)

I dag er krypjonsokkoll dyrket som en relativt vanlig staude i Norge, hardfør til Troms, men som forvillet hageplante er den kjent fra spredte forekomster langs kysten nord til Sør-Trøndelag.

Som vill plante er krypjonsokkoll vanlig i Danmark og sjelden i S-Sverige, videre utbredelse er Europa, V-Asia og N-Afrika.

© Per Arvid Åsen 24.02.03