Skogskjegg (Aruncus dioicus)

Rosefamilien - Rosaceae

Kjent og kjær staude, ofte brukt som frittstående beplantning ute på plenen, eller som hekk, langs en skyggefull husvegg eller som blikkfang på begge sider av inngangsdøren. Verdifull prydplante for skyggefulle vokseplasser.

Skogskjegg kan neppe forveksles med noen annen staude. De mannshøye, gulhvite, lubne blomsterklasene over det fine bladverket er svært dekorative. Hann- og hunnblomstene finnes på hver sine planter (særbo). Det er hannblomstene som er vakrest og mest iøynefallende, men de tørkede frøstandene på hunnplantene kan brukes i blomsterdekorasjoner. Jordstengelen er tykk og treaaktig. Det finnes mange varieteter, og skogsskjegg er nær beslektet med spirea og mjødurt.

Skogskjegg er trolig ikke så veldig gammel i Norge. Den er nevnt på trykk første gang av Tøgersen i praktisk havebog i 1873, og Schübeler skriver på 1880-tallet at den er dyrket nord til Kabelvåg, og at den har holdt seg i flere år i Gausdal. I Stavanger blomstret den iallfall fra 1897 og senere år.

Også historiske opplysninger fra Agder er sparsomme. Skogskjegg er belagt i Arbos samlinger, men uten opplysninger. Sannsynligvis var den dyrket i Arendal - Øyestad på 1870-tallet. I hagene på Lyngør har den vært kjent fra før 1920, men det er usikkert på hvor vanlig den var da.

Skal vi basere oss på dette og opplysninger fra Danmark, har trolig Skogskjegg vært dyrket i Norge (og Agder) siden tidlig 1800-tall.

I dag er skogskjegg er en av de vanligste dyrkede staudene på Agder, både langs kysten og innlandet (Åmli, Bykle 610 m o.h. og Sirdal). Det er en vanlig kirkegårdsplante og er ofte dyrket i bondehager. Skogskjegg er også funnet gjenstående i gamle hager, og den har lett for å forville seg med frø, ofte på veikanter. I veiskråninger kan den spre seg etter hageavfall/ukast.

Også i Norge for øvrig opptrer den forvillet og sjelden naturalisert i næringsrik skog nord til Sør-Trøndelag. Naturlig utbredelse er i Europa, Asia, og N Amerika.

© Per Arvid Åsen 01.01.03