H a g e v e k s t e r   o g   h a g e b r u k   p å   f y r   i   A u s t - A g d e r Prosjektbeskrivelse   Liste over fyr   Kontakt
	TAKLØK – Sempervivum tectorum Bergknappfamilien – Crassulaceae Saftige og tørketålende bladrosetter med syrlig smak. Nye bladrosetter kommer på korte utløpere, slik at takløk vokser i tette bestander - i bergsprekker og tørrbakker. Andre planter blir dermed effektivt hindret i å komme opp. Etter blomstringen dør hovedrosetten. Takløk er en populær steinbedplante, og det finnes mange varieteter. Allerede i oldtiden var takløk plantet på hustakene som vern mot lynnedslag og ildebrann. Vi kan godt tenke oss at et tett dekke av saftige takløk kunne hindre brann forårsaket av gnister. I Karl den stores forordning fra 800 skulle takløk plantes på alle tak på kronens gods. Dette ble også brukt i Skandinavia, selv om Nordhagen har vist at i vårt klima overtok rosenrot mye av takløkens rolle. I Dannmark er takløk innført på 1300-tallet. Sannsynligvis er urten en klosterplante i Norge, nevnt i gammel legebok fra Ulvik (1574/1628) og hos Gartner som anbefaler innedørs overvintring i Trondheim i 1694. I Europa har det vært en svært allsidig bruk av takløk mot mange plager. Da planten vernet mot ild, brukte man derfor også saften som et middel mot brannsår. På Sørlandet er dette kjent fra Tvedestrand og Tromøy, på sistnevnte sted finnes det stadig takløk forvillet og naturalisert. Planten var lett å bruke siden den stod grønn ute hele året, det var bare å gå ut og plukke de saftige bladene. (Disse kan også anvendes i supper og stuinger, men for mye av dette kan virke som brekkmiddel og dessuten forårsake diaré.) Saften av takløk virket nedkjølende, adstringerende og var sårhelende. Den ble dryppet i ørene mot øresus og tunghørthet. Også brukt som ormemiddel, mot gikt, insektbitt, tannverk, mot menstruasjonssmerter, raserianfall, kramper, hodepine, helvetesild og opphovnede øyelokk. Saften ble også brukt som et skjønnhetsmiddel for ren og hvit hud. Det synes som om kun de sårhelende egenskapene har vært tradisjon i Norge. Takløk har vært kjent fra Agder siden 1826, da svenskene Ahnfelt og Lindblom fant den på sin store sørlandsreise og Mathias Numsen Blytt likeså samme år. Siste halvdel av 1800-tallet ble takløk oppgitt som viltvoksende flere steder langs Norges sørvestkyst fra Mandal til Modum, men noen vanlig forvillet plante langs kysten av Agder var den ikke. Foruten å være aktivt dyrket i steinbed, er takløk i dag gjenstående, forvillet og naturalisert på tørre voksesteder fra Risør til Mandal (til 675 m o.h. - gjenstående i forlatt hage i Bykle). Planten opptrer sjelden på kirkegårdsmurer (Iveland og Åseral). I Norge finnes takløk spredt nordover til Stjørdal i Nord-Trøndelag, hvor det i 1988 ble notert stabile, 10-20 år gamle, innførte forekomster i bergene ved forsøksstasjonen på Kvithamar. Takløk kommer opprinnelig fra fjell i Mellom- og Sør-Europa. Det eneste fyret på Sørlandet takløk er funnet på er Lyngør fyr. Her finnes en liten bestand i bergsprekker nær bolighuset. Tekst og foto © Per Arvid Åsen Agder naturmuseum og botaniske hage 18.12.2005