Levende planter som er samlet inn til Tusenårshagen, blir først satt i kultur i planteskole. Her kan det komme flere eksemplarer av samme art fra forskjellige lokaliteter i ulike kommuner. Vi ønsker at alle de 30 kommunene på Agder skal være representert. Etter hvert som vi får større kunnskap om utbredelse, lokal bruk og tradisjon, blir plantene endelig utplantet i den fysiske Tusenårshagen.

Tidfestingen når plantene kom til Norge er ofte usikker. Flere kilder danner grunlaget for det planteutvalget det søkes etter. Herbariebelegg i Oslo (Botanisk Museum) og Kristiansand (Agder naturmuseum) er viktige. Her ligger mange belegg av forvillede hageplanter, de eldste er innsamlet i siste halvdel av 1800-tallet. De viktigste skriftlige kildene er Horticultura av Christian Gartner (1694), Viridarium Norvegicum eller Norges Væxtrige (1885-1889) av Schübeler, Gamle hager og hageplanter på Ringerike av Fransrud (1932), Nordhagens flora fra 1940 og hans arbeide med de gamle klosterhager (1939), Våre hageblomsters historie av Olaf Bille (1959), Hagebruk og gartneri i Norge av Torfinn Skard (1963), Klostervesenets bidrag til Norges flora og vegetasjon av Knut Fægri (1987), Ta vare på gamle hager (1994) og Ta vare på gamle prydplanter (1999) begge med Unni Dahl Grue som redaktør, Kulturplanternes indførselshistorie i Danmark av Johan Lange (1999) og 6. utgave av Lids flora ved Reidar Elven (1994). I sistnevnte er de fleste innførte og forvillede kulturplantene tatt med.

Først i 2002 når det offisielle Tusenårsprosjektet avsluttes, og alle 30 kommunene på Agder er besøkt, kan vi gjøre opp en foreløpig status over gjenværende gamle kulturplanter. Med bakgrunn i denne kunnskapen blir det endelige artsinventaret i Tusenårshagens bestemt.