Agder naturmuseum og botaniske hage
H a g e v e k s t e r   o g   h a g e b r u k   p å   f y r   i   V e s t - A g d e r
Prosjektbeskrivelse   Liste over fyr   Kontakt

ryvingen fyrstasjon (c) per arvid åsenNatur og sauebeiting
Norges sydligste fyr ligger på øya Ryvingen. Navnet kommer antagelig fra det gammelnorske ordet rufa som henspeiler på øya som ruver. Ryvingen ligger ytterst i Mandals skjærgård. Sett fra luften fremstår øya som temmelig gold med mye bart fjell i dagen, med lavvokst vegetasjon nede i søkk og sprekker. Imidlertid finnes det en del myrlendte partier omtrent midt på øya, og Ryvingdalen fra havna og opp til fyret vitner om tidligere oppdyrkning. Fra sjøsiden dominerer blankskurte svaberg med strandbergvegetasjon i sprekker i bakkant.

Totalt sett kan vegetasjonen på Ryvingen karakteriseres som kystlynghei, et treløst heisamfunn, men på Ryvingen er røsslyng i praksis fraværende (det ble dog funnet en tue 2003), sannsynligvis som følge av hard beiting. Det er lang tradisjon med sauer på sommerbeite på øyene i Mandals skjærgård, og det har vært utstrakt sauebeite på Ryvingen. Hver vår kom skjernøyfolk ut til Ryvingen med sauene sine. Sauene gikk løse på den nordlige delen av øya hele sommeren, og ble tatt inn til Skjernøya igjen om høsten. Sauene klarte seg stort sett selv, men ryvingenfolk, og særlig barna, holdt øye med dem. Det var sauer på Ryvingen i 2003. Lyngheia er kulturbetinget - med dominerende arter som krekling, klokkelyng og tepperot - og finnes i mosaikk med gressmark (lyssiv dominerer i fuktpartier), myr, strandenger (ved landingen) og strandberg (svært vanlig).


Kulturhistorie
En fyrbygning med et lavt tårn ble ført opp i 1867, i tillegg var det uthus og naust. Fyret ble tent 20. oktober samme år (samtidig med Hattholmen). I 1897 ble fyret ombygd til Norges første elektriske lynblinkfyr, drevet med damp. Fyret var et av de sterkeste i verden. Kjøreveien stammer fra denne tiden, og dammen midt i Ryvingdalen ble bygd, vannet skulle kjøle dampmaskinene. Fyret var nå bemannet med en fyrvokter, en underfyrvokter, tre assistenter og senere en reserveassistent. Det var fem familier på stasjonen med til sammen opptil 32 mennesker bosatt der. De hadde egen skole med guvernante. Bygningene dannet nå en lun gårdsplass, hvor fyrvokterboligen stod til høyre for inngangen.

Det elektriske lyset ble slukket sommeren 1917. Etter en periode med oljelampe ble det gassbluss i 1921, og betjeningen ble redusert til en fyrvokter og to assistenter. Jevnt over bodde det nå 10-15 mennesker på Ryvingen i gassperioden 1921-1957. Under 2. verdenskrig ble stasjonen tatt i bruk av tyskerne, blant annet som radar- og lyttestasjon.

I 1957 ble fyret elektrifisert for annen gang, denne gang kom strømmen fra dieselaggregat. Høsten 1957 var Ryvingen blitt tørnstasjon, en arbeidsplass, ikke et hjem, og familiene dro i land, det var nå en fyrmester, to betjenter og en reservebetjent. Fyret fikk det utseende det nå har. 1988 ble Ryvingen automatisert etter at en strømkabel var ført ut til fyret. Tåkeluren ble lagt ned. Det var tre ansatte som byttet på å være på vakt, og fyrarbeidet ble en 9 til 4 jobb.

Ryvingen fyr ble avbemannet 4. juli 2002. Etter dette har Kystverket lånt ut Ryvingen gratis til Mandal kommune mot at det blir gjort litt vedlikehold på stedet. Skoleelever har vært engasjert i dette, og de har stelt litt med fyrbetjenthagen på nordsiden av veien. Det har også vært mulig å overnatte her ute om sommeren.

Ryvingen fyrstasjon fremstår som et harmonisk og helhetlig anlegg med fremtredende beliggenhet på toppen av øya. Stasjonen har maskinhus, uthus, vei, naust, landing, samt tufter etter tidligere bygninger og rester etter tyske anlegg.

HOVEDKILDE FOR KULTURHISTORIE PÅ RYVINGEN FYR:
B.A.H. Ersland 1992: Livet på fyret. Ryvingen fyr 1867-1992.
Hovedfagsoppgave i etnologi, Universitetet i Oslo.

Hagebruk
Også tidligere var Ryvingen helt nedbeitet. Den treløse kystlyngheia er dannet gjennom lang tids beiting. De første beretninger fra fyret (før 1897) forteller om ku, gris og høns på Ryvingen. Jordvei for fyrvokter og assistenter var i 1921 oppgitt til ”I alt ca. 20 ar dyrkbar jord. Delt mellom betjentene. Jordbunnen er delvis god for græs og grønsaker, men ikke for poteter (myrholdig).”. Fyrmesterens jord lå på sørsiden av veien under fjøset slik at hans jord nøt godt av gjødselavrenningen. Assistentenes og underfyrvokterens jorder lå oppdelt i teiger på nordsiden av veien. I Folketellingen fra 1900 er det bemerket at tre familier dyrket poteter, to hadde fjærkre og to familier hadde kjøkkenhager.

Det foreligger beretninger om hagebruk på Ryvingen fra tidlig i 1930-årene. Emil Tønnesen forteller at faren (som var fyrassistent på Ryvingen 1929-1934) spadde og dyrket opp det som kunne brukes til å avle poteter og grønnsaker. Han husker også at de hadde kalkunkyllinger som ble ruget fram. I avisen Samleren for 1933 fremgår det at strevet gav masse løk, gulrot, hodekål (800 kg), poteter (avling på 13 tønner), purre, salat, tomater og selleri, men avåt og makk var plagsomt. Ryvingløken var kjent for smaken.

Også etter at Ryvingen ble tørnstasjon (1957), ble det drevet hagebruk her ute, men nå på mer hobbybasis. Håkon Karlsen var fyrbetjent på Ryvingen 1968-1989. Han forteller at de hadde tid til hagearbeid. Han plantet sitkagran (de største stammer fra denne tiden) og svartor. Bjørk likte seg dårlig på grunn av saltrokk. Nedenfor dammen var det ypperlige forhold for grønnsakdyrkning, men hagen måtte gjerdes inne for sauene. Det ble dyrket gulrøtter og kålrabi. Gulrøttene var store, og det var aldri makk i dem! Det ble gjødslet med tang som hadde ligget en stund til gjæring, tanga ble spadd ned. Gulrøttene ble oppbevart i kasser med mose og holdt seg godt. Poteter ble også dyrket. Noen prøvde også litt jordbær. Det ble også anlagt en prydhage like ved inngangen til gårdsplassen ca. 1995, og hagen finnes fortsatt i 2003.



Dagens situasjon (2003)
Ryvingdalen bærer tydelig preg av å være oppdyrket, men fremstår nå som tuet brakkmark. Enkelte små trær er gjenstående fra plantninger (1980-90-tallet) de siste årene (beskyttet mot sauebeite av hønsenetting). I diket like oppforbi sjøbua vokser det mynte (ubestemt). For øvrig er grupper med sitkagraner av varierende alder plantet hist og her.

I april og mai blomstrer mange fylte, gammeldagse påskeliljer, i området omkring kaninhuset og den gamle veien (sørsiden av nåværende vei) og ved assistenthagen og langs fjell i utkanten av jordet på nordsiden av veien. Pinseliljene kommer ca. 1 ? måned senere (i 2003 i begynnelsen av juni). Disse er også av den gammeldagse typen med kritthvite, fylte og velduftenede blomster, og finnes spredt i størst antall i eng omkring kjøkkenhagene, men også i gressbakken under gårdsplassens NØ hjørne. De gjenstående påske- og pinseliljene stammer i alle fall fra før 1968.

På sørsiden av veien ligger en innegjerdet hagerest. Det var i dette området fyrmesteren opprinnelig hadde sin teig. I dag finner vi to små plommeskudd, 3-4 stikkelsbærbusker, 2 rips, og en stor solbærbusk (kan være rester fra Håkon Karlsens tid 1968-89, han prøvde forskjellige bærbusker, men de likte seg dårlig på grunn av saltrokk). I østre ende står tre rabarbrarøtter (Håkon Karlsen tror det stod rabarbra på Ryvingen da han kom i 1968). I hagen var det også gjenstående parkslirekne av ukjent alder, foruten vanlige hageugress. Et større kirsebærtre blomstret i mai, står foran mur NV for fyrmesterhagen. Fjøset stod oppå muren, og fyrmesteren nøt godt av gjødselavrennngen. Kjell Olsen opplyser at treet bar lite frukt. Ved kaninhuset står en 2 meter høy, gammel parkhagtorn. Det får frukt som ligner små epler. (Hagtorn er en gammel bruksplante med hard ved (rivetinder, redskap), lege- og teplante, men ingen av de siste fyrvokterne kjente til noen bruk av treet.

Det oppdyrkete området på nordsiden av veien fremstår i dag som tuet beitemark (assistentenes teiger), ofte våtlendt, med bl.a. gulaks, myrtistel, englodnegras, mye tepperot, rødsvingel, dog mest lyssiv. Duskull, ryllsiv, slåttestarr på våtere steder. Øst for dammen ligger en innegjerdet hage som ble holdt mer eller mindre i hevd like til fyret ble avfolket i 2002. Nå var det skoleelever fra Mandal som gjorde litt hagearbeid, bl.a. luking av jordbærene. Inventaret i hagen er nytt: jordbær, ringblomster, bred bladlilje, fagerfredløs, såpeurt og storklokke (tilsv. i den lille hagen foran inngangen til gårdsplassen).

Stormyra ble sikkert slått tidligere, her finnes grøfter. Kjell Olsen, som tjenestegjorde på Ryvingen 1995-99, plukket flere liter tranebær i januar-februar og laget godt syltetøy. Like ved inngangen til fyret og gårdsplassen finnes en liten, innegjerdet hage med gamle hageplanter som ble anlagt ca. 1995 med nyinnførte planter til Ryvingen: fagerfredløs, prakthjelm, brun daglilje, storklokke, tigelilje, såpeurt, akeleie, bred bladlilje, usseblåstjerne og snøklokke.

Det finnes rester av blomsterbed av nyere dato inne på gårdsplassen, nå stort sett overtatt av ugress. I gressbakken under NØ-hjøret av gårdsplassen finnes en gressbakke med pinseliljer, snøklokker og fuglestjerne.



Hageplanter på Ryvingen fyr (2003)