Forside ◊ Villeple i Norge ◊ Feltarbeid ◊ Utbredelse ◊ Hvordan kjenne et villeple? ◊ Spredning ◊ Er villeple virkelig vill? ◊ Historikk og bruk
Utvalgte trær ◊ DNA ◊ Frøeple (Malus sp.) ◊ Hageeple (Malus domestica) ◊ Grunnstammer ◊ Stedsnavn ◊ Litteratur
På 1700-1800-tallet var det vanlig at frøformerte villepler ble brukt som grunnstammer for hageepler. I tillegg synes det også vanlig at det ble sådd ut frø av forskjellige hageepler/spiseepler, hvor frøplantene ble både brukt som podeunderlag og som frukttre på egen rot, sistnevnte ble sterkt anbefalt av presten og hagebrukspionéren Teilman på Modum på slutten av 1700-tallet.
Podestammer av villeple ble solgt fra norske planteskoler 1800/1900, og Statsgartner Nøvik anbefalte å skaffe seg gode norske kjerner av villeple til grunnstammer. Disse podeunderlagene av diverse herkomst er høyst sannsynlig også blitt spredd ut i norsk natur. Blant annet har vi funnet store, gjenstående villlepletrær i gammelt kulturlandskap som opplagt kan være gamle podestammer. Hageeplet er forlengst er borte. (Men vi har også observert både villeplegrunnstamme og hageeple på “samme” tre.) Kvaliteten på disse podeunderlagene var variabel. Denne situasjonen var tilsynelatende lik i hele Europa. Derfor ble det tidlig på 1900-tallet satt i gang innsamling av podestammer fra hele Europa til forsøksstasjonen East Malling i England. Det ble foretatt et utvalg, og det synes som om enkelte stammer fra dette utvalget i stor grad siden er blitt brukt i epledyrkingen (betegnet M pluss tall). Klonstammer ble utvalgt for å gi tidligere avling og bedre kontroll av veksten. Det har ikke vært enkelt å finne ut hvilken art eller arter det er snakk om, men trolig er former av både villeple (Malus sylvestris) og paradiseple (Malus pumila) involvert.
Generelt sies det at frøformerte grunnstammer gir gjerne kraftige trær, vil en ha mindre trær må en kjøpe grunnstammer som gir svaktvoksende trær. Hagebrukslitteratur og Internett gir oversikter over de forskjellige grunnstammenes egenskaper, se for eksempel Orange Pippin og East Malling Research. Norsk Hagebruksleksikon har illustrasjoner av bladriss av grunnstammer fra East Malling, og foreløpige observasjoner vi har gjort i felt, basert på disse bladrissene, tyder på forvilling av podestammer. Slike grunnstammer kan være feilbestemt til villeple i herbariene. Våre DNA-undersøkelser vil forhåpentlig kaste lys over dette problemet.
En samlebetegnelse på disse podestammene har vært Doucin eller Duseng. Norsk Hagebruksleksikon hevder at dette er villeple (Malus sylvestris). Doucin står oppført som “Variété de pommier sauvage, qui sert de sujet pour la greffe” i den franske ordboken “le Littré” fra 1880, altså en varietet av villeple som brukes til poding.
I Norge i dag blir de fleste eplene podet på M9, en av de vanligst brukte grunnstammer i kommersiell epledyrking. Hageepler på M9 er svært produktive og bærer frukt innen 2-3 år etter planting. Dette er også en utmerket grunnstamme for mindre hager. I områder utsatt for frost, kan en bruke B9. En sterktvoksende grunnstamme er M26. Den svenske grunnstammen A2 (fra Alnarp) var lenge populær, men den bruker lang tid for å komme i bæring. Den er fremdeles litt brukt for enkelte sorter. Alle de norske eplestammene er produsert av Sagaplant. Det er forbudt å innføre Malus på grunn av pærebrann.
Det er ikke uvanlig at hageeplet dør ut og grunnstammen vokser opp med et variabelt utseende, blant annet med greintorner og små gulgrønne villepler...
