Villeple (Malus sylvestris) i Norge
Forside ◊ Villeple i Norge ◊ Feltarbeid ◊ Utbredelse ◊ Hvordan kjenne et villeple? ◊ Spredning ◊ Er villeple virkelig vill? ◊ Historikk og bruk Utvalgte trær ◊ DNA ◊ Frøeple (Malus sp.) ◊ Hageeple (Malus domestica) ◊ Grunnstammer ◊ Stedsnavn ◊ Litteratur
Hvordan skiller vi et villeple fra et dyrket eple?
Trehøyden varier sterkt, fra knapt meterhøyt, vindformet kratt i kystnært område, i steinstrand, i svaberg, i bakstrand, til 10‐15 meter høye trær i mer beskyttede områder. Vanlig høyde på fertile trær kan være omkring 3‐8 meter. Svært ofte er det snakk om flere stammer som kommer opp fra en felles basis, og stedvis kan dette oppfattes nærmest som kratt ‐ i alle fall hvis flere slike grupper står sammen ‐ ofte med et virvar av greiner. Større, vakre, solitære trær står gjerne i et kulturlandskap, i beite‐ og slåttemark. Både villepler og hybridepler (Malus sylvestris x domestica) er stort sett rikelig forsynt med greintorner. Dette ble i mindre grad observert på dyrket eple. Årsskudd, knopper og blad er uten hår. Langskuddene er tynne, knoppene smale og tynne. Som regel er bladene infisert med eplegallmidd, noe som viser seg som et brunfiltet belegg på undersiden av bladene. Epleblomstene kommer samtidig med bladene, knoppene er som regel vakkert røde og kronbladene får et rødskjær på utsiden. Kronbladene er ca. 16-20 mm lange på villeple, mot ca. 20-30 mm hos dyrket eple. Det er vanlig med 6 blomster i kvasten. Et villepletre i full blomst i mai er et vakkert syn, og lett å se i en løvskogsli eller jordekant. Villeplene kan være ekstremt tallrike, og enkelte trær kan være fullstendig overstrødd med epler i gode år. Villeplene er gule-lysgrønne-grønne på treet, inntil 3-4 sammen i et knippe, blir ofte gule på bakken. Modne i september-oktober. Runde - knudrete, ofte noe tilspissede, diameter 2-3,5 cm og veier omkring (6)-10-(15) gram, med lange tynne stilker, ofte lengre enn selve eplet. Smaken er sur og sammensnerpende bitter. De fleste som smaker et ekte villeple vil mene at det er bortimot uspiselig, mens et hybrideple godt kan spises av dem som liker sure epler. Et hybrideple kan også smake søtt, men disse virker forøvrig nokså smakløse. Den bitre smaken og fullstendig fravær av hår er de viktigste og beste karakterene som viser til villeple. Epler med varierende innslag av rødlig farge, med diameter større enn ca. 4 cm og vekt over 20 gram og korte, lubne stilker sammen med friskere, mer syrlig smak, indikerer innslag av dyrket eple. I det hele tatt er dyrket eple større i alle henseender, tykkere kvister og knopper, større epler og blomster. Men det finnes alle mulige overganger! Ved en anledning fikk vi tak i en kubbe fra et nylig nedhugget, tilsynelatende friskt epletre (Forsand). Treet hadde stått i en kantsone. Vår butt som hadde en stammediameter på 18 cm, hadde 61 årringer. Dette gir en tilvekst på 0,147 cm pr år for dette treet på denne plassen. Den største årringbredden vi fant var på 4 mm. Trær med stammediameter på 70 cm kan dermed ha en anselig alder! Tidlig i registreringen ble vi oppmerksomme på forekomsten av eplegallmidd (Phyllocoptes malinus), http://www.flickr.com/photos/candidum/3983831359/in/photostream/, spesielt hos villeple. Villeplegallmidd danner filtgaller på undersiden av bladene. Filtgallene danner først hvite, siden brune flekker og består av tett, sterk hårdannelse av varierende utbredelse på bladene. Midden er funnet i hele utbredelsesområdet til villeple i Norge, fra Nord‐Trøndelag (Inderøy) til Østfold. Vi antok i begynnelsen at dette utelukkende var på villeple, men midden forekommer også vanlig på bladene til hybrideple, og den er funnet et par ganger på dyrket eple i tillegg. Kan ikke brukes i bestemmelsen.
Slik skal “ekte” villepler se ut! 2-3 cm i diameter, grønne, og med lange, tynne stilker, lengre enn eplene. Fra Storfosna, Ørland i Sør-Trøndelag 2009.
Bristende knopper av villeple fra uthavnen Sælør i Lyngdal (Vest-Agder) 2010.
|