Forside ◊ Villeple i Norge ◊ Feltarbeid ◊ Utbredelse ◊ Hvordan kjenne et villeple? ◊ Spredning ◊ Er villeple virkelig vill? ◊ Historikk og bruk
Utvalgte trær ◊ DNA ◊ Frøeple (Malus sp.) ◊ Hageeple (Malus domestica) ◊ Grunnstammer ◊ Stedsnavn ◊ Litteratur
I arkeologiske utgravninger i Europa er det funnet villeple tilbake til steinalderen. Tørkede epler hadde to vesentlige fordeler, de var holdbare over vinteren, og mye av den sure og bitre smaken forsvant ved tørking. Mye taler for at villeple kan være innført til Norden i steinalderen, og fra middelalderen av ble også foredlede eplesorter innført. Villeple er funnet i arkeologiske utgravinger fra middelalderen, men det er usikkert om det var dyrket eller bare høstet fra ville bestander. Poding av foredlede eplesorter på grunnstamme har vært kjent i alle fall tilbake til antikken (se for eksempel Columella), og villeple synes være den vanligste grunnstammen i begynnelsen.
Klostrene i Norden var pionerer i fruktdyrkning og har således vært med på innførsel og spredning av foredlede fruktsorter, blant annet eple. Vi må derfor regne med at alt siden middelalderen er villeple dermed spredd i form av gjenstående podestammer (hvor det foredlede eplet er gått ut). Det er interessant at like ved de gamle klosterruinene på øya Tautra i Trondheimsfjorden vokser det flere store villepletrær sammen med hagtorn. Begge kan være mulige reliktplanter fra eplehagen som fremdeles fantes på begynnelsen av 1600-tallet.
Også frøspredning av epler av blandet opphav (hvor blant annet det podede eple inngår) har sannsynligvis forekommet helt fra det ble innført foredlede sorter, selv om det i dag er påvist lite hybridisering mellom villeple og dyrket eple (i Danmark) på tross av at begge har vokst her siden middelalderen.
I norske planteskolekataloger fra 1895-1902 leser vi at villeplestammer for poding selges bokstavelig talt i tusenvis! (1895 kostet 1000 1-årige grunnstammer 15 kroner). Blant annet var det salg fra Norges Landbrukshøiskole, og vi nå i gang med å kartlegge villeple i Norge, hvor et av spørsmålene er om hvor genetisk rene våre villepler egentlig er! Katalogene sier intet om herkomsten til disse grunnstammene, men det foregikk import. Statsgartner Nøvik anbefalte å skaffe seg gode norske kjerner av villeple til grunnstammer.
Grunnstammematerialet i Norge har vært uensartet, både i innført og frø avlet lokalt, og flere typer er involvert, blant annet villeple, både lokalt og innført. Vi kan bare forestille oss hvor mye forskjellige genmateriale som denne veien er sluppet ut i naturen ved hybridisering og frøforvilling. Så hvor vilt vårt villeple egentlig er, kan man stille et stort spørsmåltegn ved.
i dag er villeple blitt fortrengt som grunnstamme til fordel for utvalgte stammer med god vekstkraft. Det er vel ikke usannsynlig at disse også forviller seg. Med andre ord, våre villeplebestand har et komplisert opphav, noe som tydelig gjenspeiler seg i utseende og smak på de forskjellige ville og forvillede eplene vi finner ute i kulturlandskapet!
11 av de best bevarte villeplene i Osebergskipet varierte i bredde fra 13 til 23 mm. Helt foreløpige resultater viser at villeplene på ca. 154 registrerte villepletrær i 2008-2010 fra Østfold til Nord-Trøndelag, varierte mellom ca. 15 til 45 mm i diameter. Med alle mulige forbehold, indikerer våre data at villeplene har vokst omkring 20 mm på 1200 år! Hva har skjedd? Foredling? Blanding med hageeple? Det kan være passende her å konkludere med utsagnet til Mabberley, Jarvis & Juniper (2001) fra artikkelen The name of the apple: “the native apple of northern Europe is Malus sylvestris (L.) Mill., though many ‘wild’ apples there are derived from cultivated forms of the Asiatic M. pumila.”
