Villeple (Malus sylvestris) i Norge
Forside ◊ Villeple i Norge ◊ Feltarbeid ◊ Utbredelse ◊ Hvordan kjenne et villeple? ◊ Spredning ◊ Er villeple virkelig vill? ◊ Historikk og bruk
Utvalgte trær ◊ DNA ◊ Frøeple (Malus sp.) ◊ Hageeple (Malus domestica) ◊ Grunnstammer ◊ Stedsnavn ◊ Litteratur
Forside ◊ Villeple i Norge ◊ Feltarbeid ◊ Utbredelse ◊ Hvordan kjenne et villeple? ◊ Spredning ◊ Er villeple virkelig vill? ◊ Historikk og bruk
Utvalgte trær ◊ DNA ◊ Frøeple (Malus sp.) ◊ Hageeple (Malus domestica) ◊ Grunnstammer ◊ Stedsnavn ◊ Litteratur
Prosjektsammendrag
Villeple har en spredt forekomst langs norskekysten. Arten lar seg i liten grad bevare effektivt ved tradisjonelt områdevern. Villeplet er sterkt lysavhengig, trenger åpen plass for å trives, og vokser først og fremst i åpent kulturlandskap. Gjengroing av kulturlandskapet er den største trussel for villeple i Norge. I skog blir trærne fort skygget ut av andre mer hurtigvoksende trær og dør sakte ut. En annen trussel er genetisk forurensing eller innblanding av hageeple. I norsk natur i dag forekommer alle mulige typer av epler, med glidende overganger fra ekte villeple mot rene hageepler. I Danmark er det påvist mindre kryssing mellom villeple og hageeple, selv om begge har vokst her siden middelalderen. Slik synes det ikke å være i Norge, hvor vi ser at det er hyppige krysninger! Villepler som ble funnet i Osebergskipet var ikke større enn 20 mm, mens dagens antatte villepler stort sett er større enn dette.
I dette prosjektet har det blitt foretatt en omfattende kartlegging av villepleforekomster i Norge. Nesten 700 forekomster har blitt registrert og undersøkt morfologisk. Basert på denne kartleggingen og morfologiske undersøkelser er det registrert 405 villepletrær og 249 hybridepler i tillegg til forvillede hageepler. DNA undersøkelser av 269 trær viser et godt samsvar med de morfologiske undersøkelsene, det er en stor andel hybridepler som vokser sammenblandet med villepler. En kombinasjon av morfologi og DNA analyser ser ut til å være nødvendig for en sikker identifisering.
Villeple har sin nordlige utbredelse i Norge, og vi finner at villeple i Norge er genetisk forskjellig fra villeplene lenger sør i Europa, sannsynligvis som følge av at de har divergert under innvandringen etter siste istid. Villeple i Norge er altså genetisk forskjellig fra villeplene lenger sør i Europa. Villeplene i Norge utgjør derfor en særlig viktig genetisk ressurs Norge bør ta vare på. Samtidig er det sannsynlig at den genetiske strukturen vi har i villeple i dag er sterkt påvirket av menneske som har hatt med seg epler. Selv om villeple har sin nordlige utbredelse i Norge, vitner de genetiske analysene om høy genetisk diversitet hos villepletrærne hos oss. Sannsynligvis er det god genflyt selv om villeplene forekommer som enkelttrær. Det kan også være at genflyten «går om» hageeple – for så at genetisk sett reine villepler blir spaltet ut igjen i seinere generasjoner. Vi vil særlig peke på skjøtsel av utvalgte bestand som viktig for å ta vare på de mer reine genetiske villeplene.
Registreringen er kommet i stand etter initiativ av Tor Myking, Norsk institutt for Skog og landskap. Per Arvid Åsen har foretatt registreringen av villeple og samlet materiale. Mari Mette Tollefsrud er ansvarlig for DNA analysene. Jørn Henrik Sønstebø har deltatt i dataanalysene av resultatene.
Takksigelser
Elisabeth Goksøyr Åsen har vært en dreven feltassistent og villepleobservatør fra bilvinduet, hun takkes herved for godt arbeid. Torleif Lindebø, Asbjørn Lie og Beate Strøm Johansen har alle bidratt med mange belegg. I tillegg har det vært mange bidragsytere utenom Agder naturmuseum og botaniske hage. Oddvar Pedersen har laget prikk‐kartene. Amadine Cornille har sendt oss DNA prøver fra villepler i Frankrike og Østerrike, og Anders Larsen har sendt oss DNA prøver fra Danmark. Ingeniørene på Cigene har gitt god service ved levering av prøver til genotyping. Einar Goksøyr Åsen har utformet internettsidene i samarbeid med Per Arvid Åsen. Alle takkes herved for gode bidrag!
Per Arvid Åsen og Mari Mette Tollefsrud
Prosjektet er delvis finansiert av Norsk Genressurssenter.
Villeple har en spredt forekomst langs norskekysten. Arten lar seg i liten grad bevare effektivt ved tradisjonelt områdevern. Villeplet er sterkt lysavhengig, trenger åpen plass for å trives, og vokser først og fremst i åpent kulturlandskap. Gjengroing av kulturlandskapet er den største trussel for villeple i Norge. I skog blir trærne fort skygget ut av andre mer hurtigvoksende trær og dør sakte ut. En annen trussel er genetisk forurensing eller innblanding av hageeple. I norsk natur i dag forekommer alle mulige typer av epler, med glidende overganger fra ekte villeple mot rene hageepler. I Danmark er det påvist mindre kryssing mellom villeple og hageeple, selv om begge har vokst her siden middelalderen. Slik synes det ikke å være i Norge, hvor vi ser at det er hyppige krysninger! Villepler som ble funnet i Osebergskipet var ikke større enn 20 mm, mens dagens antatte villepler stort sett er større enn dette.
I dette prosjektet har det blitt foretatt en omfattende kartlegging av villepleforekomster i Norge. Nesten 700 forekomster har blitt registrert og undersøkt morfologisk. Basert på denne kartleggingen og morfologiske undersøkelser er det registrert 405 villepletrær og 249 hybridepler i tillegg til forvillede hageepler. DNA undersøkelser av 269 trær viser et godt samsvar med de morfologiske undersøkelsene, det er en stor andel hybridepler som vokser sammenblandet med villepler. En kombinasjon av morfologi og DNA analyser ser ut til å være nødvendig for en sikker identifisering.
Villeple har sin nordlige utbredelse i Norge, og vi finner at villeple i Norge er genetisk forskjellig fra villeplene lenger sør i Europa, sannsynligvis som følge av at de har divergert under innvandringen etter siste istid. Villeple i Norge er altså genetisk forskjellig fra villeplene lenger sør i Europa. Villeplene i Norge utgjør derfor en særlig viktig genetisk ressurs Norge bør ta vare på. Samtidig er det sannsynlig at den genetiske strukturen vi har i villeple i dag er sterkt påvirket av menneske som har hatt med seg epler. Selv om villeple har sin nordlige utbredelse i Norge, vitner de genetiske analysene om høy genetisk diversitet hos villepletrærne hos oss. Sannsynligvis er det god genflyt selv om villeplene forekommer som enkelttrær. Det kan også være at genflyten «går om» hageeple – for så at genetisk sett reine villepler blir spaltet ut igjen i seinere generasjoner. Vi vil særlig peke på skjøtsel av utvalgte bestand som viktig for å ta vare på de mer reine genetiske villeplene.
Registreringen er kommet i stand etter initiativ av Tor Myking, Norsk institutt for Skog og landskap. Per Arvid Åsen har foretatt registreringen av villeple og samlet materiale. Mari Mette Tollefsrud er ansvarlig for DNA analysene. Jørn Henrik Sønstebø har deltatt i dataanalysene av resultatene.
Takksigelser
Elisabeth Goksøyr Åsen har vært en dreven feltassistent og villepleobservatør fra bilvinduet, hun takkes herved for godt arbeid. Torleif Lindebø, Asbjørn Lie og Beate Strøm Johansen har alle bidratt med mange belegg. I tillegg har det vært mange bidragsytere utenom Agder naturmuseum og botaniske hage. Oddvar Pedersen har laget prikk‐kartene. Amadine Cornille har sendt oss DNA prøver fra villepler i Frankrike og Østerrike, og Anders Larsen har sendt oss DNA prøver fra Danmark. Ingeniørene på Cigene har gitt god service ved levering av prøver til genotyping. Einar Goksøyr Åsen har utformet internettsidene i samarbeid med Per Arvid Åsen. Alle takkes herved for gode bidrag!
Per Arvid Åsen og Mari Mette Tollefsrud
Prosjektet er delvis finansiert av Norsk Genressurssenter.
