Villeple (Malus sylvestris) i Norge
Forside ◊ Villeple i Norge ◊ Feltarbeid ◊ Utbredelse ◊ Hvordan kjenne et villeple? ◊ Spredning ◊ Er villeple virkelig vill? ◊ Historikk og bruk
Utvalgte trær ◊ DNA ◊ Frøeple (Malus sp.) ◊ Hageeple (Malus domestica) ◊ Grunnstammer ◊ Stedsnavn ◊ Litteratur
Forside ◊ Villeple i Norge ◊ Feltarbeid ◊ Utbredelse ◊ Hvordan kjenne et villeple? ◊ Spredning ◊ Er villeple virkelig vill? ◊ Historikk og bruk
Utvalgte trær ◊ DNA ◊ Frøeple (Malus sp.) ◊ Hageeple (Malus domestica) ◊ Grunnstammer ◊ Stedsnavn ◊ Litteratur
Litt villeplehistorikk og tidligere bruk
Det faller svært naturlig å starte en norsk villeplehistorikk med de 54 villeplene som ble funnet i en bøtte i Osebergskipet fra år 820. Størrelsen på disse eplene synes være omkring 20 mm, altså mindre enn dagens villepler, men utseende er likt. Om disse var dyrket eller innsamlet fra naturen vet vi intet om, men det kan ikke være noen tvil om at frukten ble brukt!
I 1555 får vi av Olaus Magnus skriftlig bekreftelse på at villepler ble anvendt til most. Saften var så bitter og besk at eggen på et sverd ble sløv hvis en kuttet i eplet, men kunne brukes istedenfor eddik. Innførte epler var dyrere og søtere i smaken. Omtrent på samme tid som dette forteller Hamarkrøniken om at bispen hadde “mostpersere som beridde aarligen for hannem sin most...”
I 1762 forteller Hans Strøm at bøndene på Sunnmøre presset saft av villeplene. Schübeler nevner flere store villepletrær, blant annet et fra Oppstryn som kunne bære så mye som 16 tønner à 139 liter med epler. Men nå (omkring 1880-årene) ble frukten bare brukt til grisefôr. Han påpeker også at villepler blir samlet om høsten, lagret i høy utover vinteren til spise. Noe av det samme forteller Høeg om i sine opptegnelser i Planter og tradisjon. Frosne, vinterlagrede epler ble tint opp og spist utover vinteren, men i nyere tid har det vært lite brukt, skriver Høeg i 1975.
Vi har ikke systematisk samlet inn opplysninger om bruk i våre registreringer, men noen informanter synes trærne har en vakker blomstring, noen vet at eplene kan brukes til gelé, noen sier at dyrene spiser frukten, og noen sier at treet sannsynligvis har vært brukt som grunnstamme tidligere for edlere epler.
Det faller svært naturlig å starte en norsk villeplehistorikk med de 54 villeplene som ble funnet i en bøtte i Osebergskipet fra år 820. Størrelsen på disse eplene synes være omkring 20 mm, altså mindre enn dagens villepler, men utseende er likt. Om disse var dyrket eller innsamlet fra naturen vet vi intet om, men det kan ikke være noen tvil om at frukten ble brukt!
I 1555 får vi av Olaus Magnus skriftlig bekreftelse på at villepler ble anvendt til most. Saften var så bitter og besk at eggen på et sverd ble sløv hvis en kuttet i eplet, men kunne brukes istedenfor eddik. Innførte epler var dyrere og søtere i smaken. Omtrent på samme tid som dette forteller Hamarkrøniken om at bispen hadde “mostpersere som beridde aarligen for hannem sin most...”
I 1762 forteller Hans Strøm at bøndene på Sunnmøre presset saft av villeplene. Schübeler nevner flere store villepletrær, blant annet et fra Oppstryn som kunne bære så mye som 16 tønner à 139 liter med epler. Men nå (omkring 1880-årene) ble frukten bare brukt til grisefôr. Han påpeker også at villepler blir samlet om høsten, lagret i høy utover vinteren til spise. Noe av det samme forteller Høeg om i sine opptegnelser i Planter og tradisjon. Frosne, vinterlagrede epler ble tint opp og spist utover vinteren, men i nyere tid har det vært lite brukt, skriver Høeg i 1975.
Vi har ikke systematisk samlet inn opplysninger om bruk i våre registreringer, men noen informanter synes trærne har en vakker blomstring, noen vet at eplene kan brukes til gelé, noen sier at dyrene spiser frukten, og noen sier at treet sannsynligvis har vært brukt som grunnstamme tidligere for edlere epler.
Sure villepler er ypperlig til gelé.