Villeple (Malus sylvestris) i Norge
Forside ◊ Villeple i Norge ◊ Feltarbeid ◊ Utbredelse ◊ Hvordan kjenne et villeple? ◊ Spredning ◊ Er villeple virkelig vill? ◊ Historikk og bruk Utvalgte trær ◊ DNA ◊ Frøeple (Malus sp.) ◊ Hageeple (Malus domestica) ◊ Grunnstammer ◊ Stedsnavn ◊ Litteratur
Formering og spredning
Villepleblomsten er tilpasset insektbestøvning. Helt utbrettet er den omkring 4-5 cm i diameter, og danner en fin landingsplass for besøkende insekter. Støvknappene åpner seg litt etter litt, men epleblomstene er stort sett selvsterile, så det må fremmedbestøvning til. Det er fugler og store pattedyr som besørger spredning av villeplene. Vi har sett at sau og kyr er svært glade i villepler. I tillegg holder dyrene kulturlandskapet åpent og villeplene trives. Danske forskere har vist at eplekjernene kan spire etter å ha passert en kumage. Også geiter og hest eter i alle fall bladverket til villeple, vel også selve eplene, selv om vi har møtt geiter som ikke ville ha villeplene, bare bladverk. Vi har også observert villsau som skavet bark i inntil 2 meters høyde av epletrærne, da blir det faktisk for mye beiting, og trærne har problemer med å overleve
Villepleblomstene er tilpaset insektbestøving. Her er en bie på vei!
Denne geita var ikke interessert i villeplene, men lauvet derimot ville den mer enn gjerne ha.
Sauene er glade i villepler og kan spre dem.
På Oksenøya, en halvøy på Fornebulandet i Bærum kommune, holder kuene kulturlandskapet oppe og spiser de villeplene de kan få tak i.
En hest på Bygdøy kongsgård leter etter villepler på bakken.
|